BOKForfatter: José SaramagoTittel: HulenOversatt av Kjell RisvikCappelens UtvalgteKampen står om hvorvidt mennesket lar seg redusere til forbrukerBoken «En beretning om blindhet», kommer jeg aldri til å glemme. Mitt eksemplar har jeg siden lånt ut til enhver som har bedt om å få engasjerende lektyre.Så i sommer var jeg så heldig å få møte forfatteren igjen, denne gangen i serien Cappelens utvalgte med romanen «Hulen».Igjen ble jeg målbundet av den 81-årige Nobelsprisvinneren, portugiseren Saramago. Som i boken om blindhet, er det menneskets verdighet han skriver om.I «Hulen» dreier konflikten seg om kampen mellom «fremskrittet» og tidligere tiders levesett. Vi treffer en gammel pottemaker og hans familie som utkonkurreres av plastprodukter. Men det er mer ved romanen. Den er samtidig et angrep på det totalitære samfunn, ikke ulik den Aldous Huxley skriver om i «Brave new World».I «Hulen» er menneskets mål og mening redusert til rollen som forbruker, organisert av et totalitært og ansiktsløst «Senter».Kampen i romanen står om hvorvidt menneskene ønsker å bli redusert slik. Den særskilte dialogen til Saramago skrives i én lang setning med komma mellom, så ordstrømmen flyter jevnt uavhengig av hvilken romanfigur den kommer fra. Likeledes brukes Saramago et grep som ellers stort sett er forlatt i litteraturen: Han griper inn med åpenlyse forfatterkommentarer.Fortellingen i «Hulen» vandrer inn og ut av pottemakerens hode på moderne vis, ispedd med Saramagos særegne sammenflettede dialoger, for så å bli avbrutt av forfatterkommentarer. Romanens tittel henspeiler på flere ting. Pottemakeren lager sine produkter i en huleovn, i tillegg gjemmer han sine forkastede varer i en hule. Men viktigst er henspeilingen til filosofen Platons hule, der alt menneskene ser er sine egne skygger kastet mot en hulevegg. Virkeligheten kan perverteres, forvrenges, omtolkes og kommersialiseres. Mennesket kan velge hvorledes det vil forholde seg til slikt, er budskapet til Saramago.Som stoff til bøkene sine bruker Saramago gjerne elementer fra sine gamle besteforeldre. De var enkle folk som verken kunne lese eller skrive, men som var svært livskloke. Av dem lærte han å sette verdigheten høyest.Litteraturen hans kretser om alt som perverterer den menneskelige verdigheten.Da Saramago i 1998 mottok Nobelprisen i litteratur som Portugals første, sa han følgende i sin takketale:— I de 50 årene som er gått siden verdensdeklarasjonen om menneskerettighetene ble undertegnet, er det åpenbart at regjeringer moralsk ikke har gjort alt de skulle for menneskerettighetene. Urettferdighet øker, ulikhetene blir verre, uvitenheten vokser og mistrøstigheten griper om seg. Den samme schizofrene menneskeheten som evner å sende instrumenter til en fjern planet for å studere hvordan bergartene er sammensatt er likegyldig til at millioner av mennesker dør av sult. Å dra til Mars ser ut til å være lettere enn å gå til sin neste, sa Saramago.Ut av denne verdensanskuelsen springer Saramagos litterære produksjon, hans skuespill, noveller, dikt, dagbøker, fortellinger og romaner.Et møte med hans litteratur er som å tvinges gjennom den skjærsilden vår moderne kultur utsetter oss for. Det er smertefullt nyttig og berikende.Valerie Kubens