Den unge sopranen fra Kristiansand, Åselinde Wiland, har sunget flere ganger offentlig i byen tidligere, både i oratoriesammenheng og annet. Men når hun tar turen hjem fra sine operastudier i Tyskland og holder en helaftens romanse— og operakonsert, så kvalifiserer det for betegnelsen debut. Det er noe rett og slett rørende ved det at en ungdom gir seg i kast med det aller mest alvorlige, Hugo Wolfs og Franz Schuberts romanser med tekster av Goethe. Det er å tre inn i sangkunstens helligste haller med ungdommelig uforferdethet. For her avsløres det meste. Åselinde Wiland kom godt fra det, men røper likevel nettopp i denne sammenheng at det er et stykke igjen til den fullkomne stemmebeherskelse. Men hun er 26 år ung, og sangfaget er et modningsfag. Også. I tre sanger av William Walton fikk hun andre strenger å spille på. Her kom et åpenbart komisk talent til syne, og en velutviklet formidlingsevne og -glede, noe som skapte høye forventninger til andre avdelings operautdrag.Det ble tydelig at hun er mer hjemme i operalitteraturen enn i romansene. Skuespillersiden ser hun ut til å elske, og ha godt tak på. Og det er et utmerket utgangspunkt for å lykkes på operascenen. Her var også stemmebruken langt mer behersket, det var rett og slett en strammere sopran vi hørte i de løsere ariene. Hun har en flott høyde, særlig når hun utfolder seg med kraftig stemme. Hun er presis både tonalt og rytmisk, og hun kan trekke seg inderlig godt tilbake i sarte pianissimi. Derimot savner jeg klang i mellomleiet, både det tonale og det styrkemessige. Hun blomstret herlig i Donizettis Quel guardi il cavaliere fra Don Pasquale, riktig sjarmerte publikum sønder og sammen. Alt i alt lyktes hun i å gi sitt ganske store publikum en fortreffelig kveld sammen med Solveig Refvik ved klaveret. For en lykke for en by å ha en slik akkompagnatør. Det var en konsert det var moro å overvære. KONSERTÅselinde Wiland, sopranSolveig Lie Refvik, klaverMusikkens Venner i Musikkens hus, Kristiansand.Emil Otto Syvertsen