Dersom du er rammet av vestlig, ungdommelig livslede, stenger deg inne på rommet ditt og lar tv-bildene flimre og musikken dure, da bør du fortest mulig komme deg ut til nærmeste bokhandel og kjøpe William Nicholsons roman De andres selskap. Den vil garantert vekke deg fra dvalen og mismotet. Den 56 år gamle Nicholson er utdannet i engelsk litteratur, men har arbeidet i mange år for BBC som manusforfatter og produsent av over 40 dokumentarprogram. Han har også skrevet for film og teater, og er mest kjent for skuespillet Shadowlands som i 1993 ble filmatisert med Anthony Hopkins i hovedrollen. Han har også skrevet en rekke barnebøker. De andres selskap er hans debutroman for voksne.Romanen starter med fortellingen om en surmulende ung jeg-person fra britisk middelklasse. Han har en far som har funnet en yngre samboer og opprettholder et overfladisk forhold til sønn, datter og tidligere kone.Ellers skriver han tv-dramatikk, og tilbyr sønnen alt han måtte ønske seg av penger for bryte ut av livsleden og komme seg ut i «den store, vide verden derute». Men sønnen skjønner ikke vitsen med penger, med verden utenfor, med utdannelse, yrke, familieliv eller kjærligheten. Så hvorfor ikke bare bli på gutterommet? Men til slutt blir han så lei av gnålet hjemme at han i ren frustrasjon tar imot farens tusen pund, stiller seg på motorveien og haiker med den første og beste traileren som stopper. Han vet ikke hvor skal, følger bare med trailersjåføren under den engelske kanal, gjennom sentraleuropa og inn i et land (Øst-Europa?) han ikke får vite navnet på. Da er det brått slutt på livsleden og likegyldigheten. For når trailersjåføren skytes brutalt ned av sikkerhetspolitiet, traileren tømmes for smuglergods i form av poetisk undergrunnslitteratur, og han selv virvles ut i politistatens unntakstilstand, da er der ikke rom lenger for vestlig luksus i form likegyldighet og livslede. Det virkelige livet tvinger seg på ham og nihilismen forsvinner bokstavelig talt i blod, død og terror. Men opp av ruinene fra politistatens skrekkregime vokser de evige menneskelige verdiene: Mot, vennskap, humanisme, kjærlighet, i form av de undertryktes kamp for fred, frihet og en gud å tro på. Og først nå, som en del av «de andres selskap» blir den tidligere så egosentriske og livstrøtte unge mannen et helt menneske. Men ikke før han har rettet pistolen mot, og drept, sin verste fiende, seg selv. Først da er han blitt en del av menneskeheten, og dermed i stand til å oppleve livet som meningsfylt. Var det ikke salige Henrik Ibsen som kom til noe av samme konklusjon; «Å være seg selv, er seg selv at døde!»
Kåre Stoveland