KRISTIANSAND: Hun synger på verdens største og viktigste operascener, i de flotteste og beste konsertsalene, med de mest berømte dirigentene og de fineste symfoniorkestrene. Denne uken la hun Kristiansand og Arendal for sine føtter. Dermed fikk den feterte sangerinnen endelig sin Sørlands-debut. Hun har røtter her. Begge foreldrene er sørlendinger, nærmere bestemt fra Arendal. Allerede i ettermiddag er Solveig Kringlebotn i utlandet igjen, på plass ved Opera La Monnaie i Brussel, et av de mest spennende operahus i Europa for tiden. Prøvene er i gang til hennes neste operaproduksjon, Peter Grimes av Benjamin Britten, en opera hun aldri har sunget før. Premieren er satt til 2. mars, og siste forestilling går den 16. mars. I april er hun tilbake på The Metropolitan Opera i New York, da i Mozarts Don Giovanni. — Jo da, jeg synger mest utenlands. Det er ikke ofte jeg holder konserter her hjemme, og på Den Norske Opera har jeg vel ikke vært på fem-seks år. Men det betyr ikke at jeg er lite hjemme. Jeg har mann og tre barn, tre gutter i alderen fem til elleve år, og jeg har gjort det til en slags regel at det aldri skal gå mer enn 14 dager uten at de ser mamma, sier Solveig Kringlebotn. Hun bor med familien i Drøbak. Og familien var - og er - førstevalget hennes, ikke karrieren. - Jeg har hatt så mange gamle sanglærere som aldri fikk barn. Så gjør de sangstudentene til «barna sine», og når de blir gamle så sier de rett ut at de savner å ha hatt barn. Jeg synes alltid det var litt trist å høre det, og jeg ville la familien gå foran. Men jeg må innrømme at det var innmari hektisk da de var små. Jeg reiste rundt med de to første, det er bare halvannet år mellom dem, i tvillingvogn og måtte gjøre alt på egenhånd, forteller hun.Etter hvert er hennes sangkarriere blitt et familieforetakende. Mannen er fulltidspappa, dessuten er han hennes sekretær og bookingsjef, og leder for ekteparets nystartede plateselskap som til nå har gitt ut to cd-plater med Solveig Kringlebotn. Den første kom i fjor og heter To a friend. Den inneholder sanger av Ludvig Irgens Jensen. Nylig kom en innspilling av Haugtussa-sangene av Grieg, sammen med noen av Vinje-sangene. Og når mor Solveig har et litt langvarig oppdrag ved en eller annen opera, ja, da pakker hele familien kofferten. Ungene tas ut av skolen, foreldrene forplikter seg til å være lærere, og så bærer det av sted, til New York, Paris, Berlin, Tokyo, Milano - eller hvor det nå er operastjernen med det internasjonale navnet Kringleborn har jobb for øyeblikket. - Jeg prøver alltid å få en god periode hjemme i løpet av et år. Ellers tar jeg gjerne tre til fire operaer. Det betyr opphold på seks til syv uker ett eller annet sted, og det er da vi drar med hele familien. - Du sier du har valgt familien foran karrieren. Likevel, en må vel kunne si at karrieren din er ganske maksimal?- Jeg har sikkert nådd målet, hvis du tenker med hensyn til hvor jeg synger og hva slags oppdrag jeg får. Men det er ikke slik at Metropolitan-operaen i New York var siste gulrota. For det første kan jeg alltid bli bedre. Og for det andre har jeg alltid glede av det jeg holder på med, enten det nå er her eller der. Det viktige er ikke hvor jeg jobber, men hvem jeg jobber sammen med av dirigenter og regissører og kolleger, sier hun.- Hvordan opplever du hverdagen i New York og ved The Met?- Den er veldig hyggelig. Det er masse prøvetid der, og alt er så veldig profesjonelt og så skikkelig forberedt. Der er det ikke premiere før alle ting sitter som det skal. Jeg jobber med så gode krefter at jeg gjør det bedre selv enn jeg trodde var mulig. Og så den salen, da, med plass til 5000 mennesker. Likevel kan du synge så svakt så svakt og være sikker på å bli hørt på bakerste benk, ikke minst også fordi musikerne i orkesteret er så utrolig flinke, de kan dempe seg nesten til det lydløse. Men det føles veldig stort. Det er vel verdens største operascenen. - Og så er det stor forskjell på å bo i New York og i Drøbak?- New York er et spennende sted å være. Det er en smeltedigel av alle raser, levesett og religioner, og byen har et kulturliv som er enormt. Alt skjer der og da. Jeg koser meg i New York noen uker av gangen, men jeg kunne aldri bo der permanent. Det er alltid godt å komme hjem til Drøbak, forteller hun.Solveig Kringlebotn er kjent for å spenne vidt, ha et stort register å spille på som sanger. - Jeg ser egentlig på det slik at jeg har tre jobber. Jeg er operasanger, jeg er konsertsanger med orkester, og jeg er romansesanger med pianist, eller kammermusiker om du vil. På operascenen er jeg skuespiller og del av et ensemble. Jeg er mer privatperson når jeg synger med orkester. Og i det minste formatet velger jeg selv, bestemmer hva jeg vil gjøre med hvem. Det er gøy å beherske alle tre uttrykksformene. - Hva er mest stas, Wagner-opera eller Tsjaikovskij, Grieg eller Mozart?- Det er veldig viktig hele tiden å gå tilbake til Mozart. Han er på en måte sangens begynnelse og slutt. Jeg må slanke stemmen, bruke en egen teknikk når jeg synger Mozart. Og jeg vil alltid at det jeg gjør skal gro ut av den samme, slanke spiren. Jeg synger mye russisk musikk nå, og det er en totalt annerledes måte å bruke stemmen på. Jeg må alltid passe på å legge inn tid til å skifte gir mellom de forskjellige sangstilene, sier hun. - Er du Norges største opera-diva?- Hva mener du med diva? Nei, jeg føler meg ikke som en diva. I alle fall håper jeg ikke de negative assosiasjonene som hefter ved ordet passer på meg, sier hun med en hjertelig latter. - Du har sunget bestandig?- Ja, foreldrene mine sier jeg sang rent da jeg var to. Da jeg fylte seks begynte jeg i barnekor i Ås hvor vi bodde. Etter hvert ble det fire-fem ulike kor, også TenSing-kor. Jeg tok sangtimer fra jeg var 12, og visste svært tidlig hva jeg ville, forteller hun.Hun er heller ikke noen ensporet klassisk-sangerinne.- Jeg har sunget både i Operafantomet (på Det Norske Teatret) og i Chess (på Ås). Selv om klassisk er levebrødet mitt, synes jeg det er morsomt av og til å gjøre noe annet, sier Solveig Kringlebotn og har ikke lyst til å uttale seg om norsk kulturpolitikk eller operapolitikk.- Til det kjenner jeg forholdene for dårlig. Men jeg må si jeg gleder meg til vi får den nye operaen i Oslo. Vi trenger den virkelig!