Cornelius Jakhelln (29) fra Kristiansand vakte berettiget oppsikt med sin første bok Gebura Muse. Også bok nummer to fikk til dels svært gode kritikker. En både vellykket og uvanlig debut, het det, med et imponerende vokabular og et rikt persongalleri. Forfatteren er blitt betegnet som et uvanlig språktalent i stand til å skape suggererende vakker og menneskelig poesi, han har et utemmet språk som kan gå ut over alle akseptable bredder, og han har vakre, treffende og stikkende bilder å by på, hevdes det, om en oppsummerer innholdet i noen av anmeldelsene.

Den tredje boken i det som skal bli et fullendt verk på fire bind under fellesbetegnelsen Quadra Natura, bekrefter alt det ovenfor nevnte. Jeg vil dessuten tilføye at han utfolder en lekenhet som både er morsom og lattervekkende, samtidig som den pirrer og utfordrer fantasien og assosiasjonsevnen. Det er spennende å lese denne boken.

Har man den idé at poesi er noe man hygger seg med i fred og ro i godstolen foran peisen, da skal man velge en annen bok. Denne boken brøler bare du åpner permene. Den sender knyttnever mot deg, den sparker i alle retninger og etterlater leseren med et litt ubestemmelig ubehag. Hva i huleste var nå dette for noe da?

Dikteren eksellerer i former, stiler og stiluttrykk. Han blander ræpp og sonetter, skaldekvad og de simpleste banaliteter, han mikser norsk og «fjordmaul» med fransk og engelsk, kristiansandsdialekt og renessansespråk, svensk og tysk — og alt i alt skaper det både underholdning og rebuser til å bryne seg på.

«Et Digt må slå i hjel for ikke å drive hor» slås det fast, og like etter: «Å skrive ei bog så drebår e alt å e vil». Så vet vi det. Dette er ikke kose-poesi, altså. Her letes etter et høvelig språk: «Hey, MeIster LomheIm, eg veIt ek beyr om Bråk; men meIr en et SPRAAKRAAT trenge me eIt SPROG», heter det videre.

Vi får en utgave av Ja, vi elsker i «ANTISPRAAKRAATHFILTAH»-versjon, ytterst fornøyelig og samtidig tankevekkende. Her slaktes Ludwig Wittgenstein, mens Dylan så vidt slipper igjennom som en «kristen hippiefaen innrøkt på New Age». Og den i litteraturkretser så viktige franske filosofen Derrida lanseres tvetydig som Drrida.

Et øyeblikk blir dikteren som en moderne Margrethe Munthe med moralske pekefingre til slappe skoleelever, andre ganger er han en frivol erotiker, en romantisk tømmerhyttenostalgiker, en antikristelig faen, en nihilist, en anti-islamist, en blasfemiker de luxe eller en elegantier både i sinn og skinn, en enøyd Odin-dyrker, en halvblind antihumanist, en forvirret intellektuell eller en intellektuell ensom og forvillet ungdom som har bodd for lenge i innvandrerghettoer i Paris.

Eller hva skal en si om følgende kraftsalve til en liten, antakelig farvet, ræpper fra syd-Frankrike et sted: «Jeg skal stå over deg som din enøyde herre, forsikre meg om at du går fra vondt til verre, sperre den smale sti, blokkere den brede vei så naturen aldri mer slipper til en som deg, et bedervet bomskudd fra livets råtne grein. Jeg er rein nok til å kaste den første stein der du ligger begravd til halsen i sharia. Visst er det for seint å be til jomfru Maria.» Her er det hevnens stemme som taler, og et annet sted maner stemmen til krig, en alles krig mot alle, helt til den sterkeste vinner.

Dette er rasende diktning. Det virker desperat og amoralsk, fortvilet og sint, ubehagelig og vemmelig, rent ut sagt destruktivt. «Så lenge vi lever sammen på dette hjemsted mellom tidenes krig og evighetens ufred skal bror slakte bror og rasene kives, grenser krenkes og historien omskrives.» Jeg fristes til å si som Olav Duun når han kommenterer påstanden om at menneskets natur er ond fra skapelsen av: «Men det e itj aillt.»

Er dette «Et rap fra en dass som er seg selv nok»? Eller skal leseren gå inn på dikterens premisser og akseptere at «Å skrive er å skape sår som ikke skal gro, torturere dem med salt, aldri gi dem ro. Den som dikter må drepe med lyst og blårød benn ({hellip}) det er morderens instinkt som setter skalden fri, i kamp mot paver og draker, titaner og troll! Så faller fanfarene til en mollstemt ters: Fagre norne, stramme dikt er hva jeg ville gi.»

Er dette lek? Jeg tror det er en farlig lek. Dette kan misbrukes av uvettige mennesker. For en gangs skyld er det helt greit å tenke på at diktsamlinger vanligvis selger i svært små opplag.

Emil Otto Syvertsen

«Et rap fra en dass som er seg selv nok»?

BOK

Fagernorn

Forfatter: Cornelius Jakhelln

Forlag: Tiden