BOK
Forfatter: Arto Paasilinna
Oversetter: Ellen Holm Stenersen
Forlag: Aschehoug
Stor underholdning og med småspark til geistlighet og annen øvrighet
Arto Paasilinna har etter hvert fått bra tak på norske lesere. Dette er den sjuende boka hans på norsk siden den fornøyelige Harens år kom i 2004. Han er en fantastisk forteller. Og han har en eventyrlig fantasi. Det går faktisk ikke an ikke å ha det morsomt i selskap med Paasilinna og hans burleske skikkelser.
Denne gang er det en prost og dr.theol. som er hovedpersonen. Sammen med bjørnungen Dægeren. Denne bjørneungen fikk prosten i gave fra menigheten til sin 50 årsdag. Og det ble starten på et ganske selsomt vennskap. For prost Oskari Huuskonen er ikke som proster flest. Han liker å gå sine egne veier også i det teologiske. Etter hvert førte dette til refs fra øverste kirkelige hold slik at prosten så seg nødt til å ta et års permisjon med halv lønn. Et begivenhetsrikt år skulle det bli. Da høsten nærmet seg og ungbjørnen gjorde seg klar for vinterdvalen, fikk prosten kontakt med en kvinnelig bjørneforsker. Sammen fikk de innrettet et kombinert bjørnehi og forskningslaboratorium. Og der tilbrakte prosten og bjørneforsker Sonja Sammalisto vinteren sammen mens de observerte bjørnens vinterdvale. Ikke alle var like begeistret for det. Prostinnen meldte seg like godt ut av kirken, tok ut separasjon og slo seg sammen med en pensjonert general.
Da våren kom reiste imidlertid bjørneforsker Sonja tilbake til universitetet og så sto prosten og Dægeren der nokså rådville. Men bjørnungen Dægeren var et intelligent vesen som kunne lære de utroligste ting. Etter hvert ble han nærmest som et menneske å regne. Prosten og bjørnen tar seg hyre på et tvilsomt russisk passasjerskip som skal frakte turister mellom Arkhangelsk og Solovki-øyene i Kvitsjøen. På Solovki blir de værende en hel vinter godt hjulpet av en ung kvinnelig telegrafist. Men forholdet til munkene og prestene i det store klosteret på øyene er ikke så bra. De mener prosten lever i synd og til sist må prosten, Dægeren og telegrafisten rømme over isen til fastlandet.
Mer skal ikke røpes her annet enn at det blir en fornøyelig reise av det hele, med tog og med båt. Og et lengre opphold på Malta der prosten og Dægeren deltar i en økumenisk konferanse.
Paasilinna har nok en tendens til å gjenta seg litt fra bok til bok. Det synes jeg ikke gjør så mye. For han er en fantastisk forteller som vil underholde, som skriver rasende bra og som også har en samfunnskritisk brodd når det er nødvendig. Les Paasilinna og få noen timer med underfundig humor og en god latter.