Tom Egeland leverer en ærgjerrig roman om fire generasjoner menn. Fengslende, absolutt, men stoffmessig omstendelig.

Tom Egeland, tidligere velrenommert journalist, blant annet i TV2, har tidligere levert høyt anerkjente og populære thrillere, både spennings – og gåtethrillere. Titler som «Ulvenatten» (filmatisert), «Sirkelens ende» og «Lucifers evangelium» tør være meget godt kjent. For «Lucifers evangelium» mottok han Rivertonprisen i 2009. Nå har han tatt et steg til side fra spennings – og gåteuniverset: Romanen «Fedrenes løgner» er et rent skjønnlitterært verk.

Egeland søker å gi oss en slektskrønike, om fire generasjoners menn. Selvfølgelig knytter mye dem sammen, de er jo i slekt i første ledd, men selve romanens urosenter er Carl Christian Scotts nærmest sporløse forsvinning i Vestisen tjue år før romanens åpning. Carl Christian Scott er far til romanens «jeg», journalisten Victor Scott, som har fått i oppdrag å skrive om sine berømte forfedre. Og hans stamtavle gjør mange av oss andre dødelige nærmest foreldreløse: Faren, Carl Christian Scott, var klimaforsker og forsvant i Vestisen. Farfaren var forfatter og krigshelt, han mottok intet ringere enn Nobelprisen i litteratur. Oldefaren bodde i tjue år på ei øde øy.

Victor Scott legger ut på en omfattende reise for å samle opplysninger om sine berømte forfedre. En reise som skal utvide ham, som skal tvinge fram noen standpunktendringer i ham, en reise som skal gi nye lys til rene faktaopplysninger. Og bak ulmer dette mysteriet, da…

Det er en fengslende, til tider fascinerende bok. Definitivt og absolutt. Når det er sagt og stemplet, sier en dette: Tom Egeland strukturerer sitt stoff smidig, og hans miljøskildringer, hans personkarakteristikker, hans dialoger, hans konkrete redegjørelser for Hva, Hvordan og Når, er utført med poengtert og elegant stil. Jada, en våger uttrykket «elegant stil».

Men: Det er for mye stoff her. Selve stofftilfanget er iblant for omstendelig, det blir til tider overlesset. En sitter igjen en følelse av at det burde blitt «tynnet» ut, luket og finplukket mer i selve stoffet. Dét er ens innvendig mot «Fedrenes løgner».

Likevel, tross alt: Den fenger og fengsler. Å ja.