Låtene er gode. Produksjonen er herlig. Men det er stemmen til Kenneth Bringsdal som er mest oppsiktsvekkende her.
Det er ikke lett å se for seg at The Violent Years er fra Mandal når man hører musikken de leverer på dette debutalbumet. Vi fikk riktignok et forvarsel med en EP i 2008. Og de som har sett og hørt dem gjøre
konserter opp gjennom årene, blir neppe overrasket over kvaliteten og appellen på de 12 låtene på "Trying to Get Over". Uinnvidde bør åpne ørene.
Bandet beveger seg innenfor rammen av det som vi kaller amerikansk inspirert rock; americana. Klassikeren og toppnivået her hjemme i den stilen eies fortsatt av Midnight Choir og deres fantastiske album, "Amsterdam Stranded". Her er platen som kan vippe den ned til andreplass.
Ikke la deg lure av at låtene til The Violent Years kan høres litt tamme ut til å begynne med. Lytt én gang til, og så én gang til. Så kan musikkpakken deres bli vanedannede. Det er ikke lett å bli ferdig med "Trying to Get Over" enten det handler om episk og smådramatisk balladeri som på tittelkuttet, eller den lekne og friske "Loving Man".
Innlevelsen og formidlingen er sterk hele veien, og nesten hver eneste låt har noe mer i seg enn den vanlige stilen med vers og refreng. Alt fungerer enten det handler om den nakne pianoballaden "Sinister" eller den rocka "Judy". Disse to finner vi på andre halvdel av albumet. Men det er kanskje de tre første låtene som er sterkest med sin episke formidlingsform.
Når alt kommer til alt , så er hele albumet verdt å lytte til. Det tok noen år før The Violent Years kom fram til dit de er nå. Mange har ventet på denne platen med lengsel. Nå er ventetiden over, og det virker som om det blir vanskelig å bli ferdig med "Trying to Get Over".