"I Russland finnes det ingen kjærlighetshistorier . Bare kriminalfortellinger." Engelske Nicks medarbeider er nådeløs når Nick hevder å ha møtt sitt livs kjærlighet. Nick, som liksom er begynt å visne før livet er kommet ordentlig i gang, vanker i et kynisk, pengeslukende miljø av ekspatrioter og suksessfulle jurister. Moskva tar imot de vingeskutte, de falne, de som har rømt. **Jentene bruser i korte kjoler med
dyretrykk, og mennene betaler, drikker, og drukner i dekadens** . Nick driver med halvt i svime, halvt årvåken; Moskvas mangel på mellomtoner passer ham bra. Hans største frykt i livet er å ende opp som sine foreldre, i et musegrått ekteskap uten pasjon.
Masja er vakker på en mørk måte som tiltaler Nick . Hun forfører ham inn i et spindelvev av uoversiktligheter, store pengetransaksjoner, korrupsjon og emosjon. Masja og hennes "sister in crime", Katja, er jenter som vet å sno seg. De spiller øverst på andres følelsesspektre mens deres egne følelser synes å ligge et hemmelig sted, bortenfor de utenlandske mennenes gripeevne og livshorisont.
Denne krimromanen , som man ikke helt merker at er en krimroman, myldrer av relaterbare stemninger. Eksotikken og råheten i Putins postkommunistiske Russland smyger seg inntil meg og legger seg til. Vinteren glitrer i 27 minusgrader og alle drikker krystallklar, varmende vodka. Små observasjoner om mennesketyper, gatemanerer, ønsket om at livet skal være storslått og nesten uvirkelig – det er så gjenkjennelig at jeg må le, forundret.
Booker-prisnominerte Miller kjenner sitt Russland . Fortellerstilen er myk, poetisk og skarp, aldri kjedelig. Historien er formet som et brev til Nicks kommende kone; et muligens dødsdømt forsøk på å rense fortiden for fantomer, og et kjempefint grep. Mot slutten syns jeg dog mystikken blir litt for innkapslet og hovedpersonen litt for tydelig tragisk. Samtidig er kanskje det intensjonen; å vise hvordan den mørke fantastiske lidenskapens bakside er sørgelig og ubarmhjertig.