Hun er fra London, og blir ofte sammenlignet med kanadiske Joni Mitchell. Dette albumet er ganske nært en av klassikerne til Mitchell i form, stil og innhold; nemlig "Blue".Likevel framstår ikke Laura Marling som noen kopist på sitt fjerde album. Hennes stemme råder grunnen, og den har en identitet og en særegenhet som det er lett å falle for. Her er hun både melankolsk, trist, sint og blå. Uansett hvilket følelsesregister hun beveger seg i så virker det ekte, ærlig og nært.
Låtene er sparsommelig arrangert med produsent Ethan Johns på gitar, tangenter og perkusjon. Laura Marling spiller selv gitar, og mange av låtene får et strøkent og herlig lag med cello.
Dette sitter ikke umiddelbart, men de hjerteskjærende og nakne låtene fester seg etter hvert. Det er substans og dybde her. Det er bare å dykke ned i dypet sammen med Laura Marling. Når du endelig er der, så får du igjen for strevet så det holder.