Til tross for en kjærlighetshistorie, mellom Prinsen og snøhvit, selvfølgelig, og en viss, larmende munterhet fra de sju dvergenes side, er det noe kjølig over denne filmen. Noe kjølig og konstruert.
Selveste Julia Roberts spiller dronningen, Snøhvits stemor. Hun blir bare ironisk og bitchy, aldri isnende grusom, slik hun er det i Walt Disneys helaftens tegnefilm fra femtitallet. Og Snøhvit (Lily Collins) har ikke den rene stråleglansen, både sporty og vakker, som i tegnefilmen. I denne utgaven er hun søt og kvikk, som en flink håndballspiller.
Tyngdepunket er noe forflyttet her, det dreier seg i første omgang mest om dronningen, senere hen om hvordan det kom til at Snøhvit havnet hos dvergene.
Kvikt regissert, især actionscenene, men det hele når aldri utover stemplet "God gatekjøkkenmat".
Som du vel forlengst har forstått: Undertegnede foretrekker tegnefilmen fra femtitallet.
