Årets Saabye Christensen-roman er på sett og vis en slags forfatterbiografi, stilmessig og innholdsmessig typisk for forfatterskapet. Trekk ved hovedpersonen og ved historien leder ofte tanken hen på forfatteren selv.
Noen mener dette er en svært personlig bok fra Saabye Christensen. Den er språklig både fiks og flink, og har noen ledemotiver, for eksempel Irving Berlin-sangen «Blue skies» som det blir vel mye av etter min mening.
Første del handler om Chris Funder, en femtenåring som gjerne vil bli forfatter. Vi følger ham sommeren 1969 på hytta på Nesodden sammen med mor og fire tanter. Unge Funder vil skrive dikt om månelandingen som er nært forestående, men kommer aldri lenger enn til tittelen. Ufrivillig pådrar han seg et slags vennskap med en ulykkelig fattiggutt hvis mor går for å være tyskertøs og faren dranker. Samtidig er han på nippet til å få en kjæreste, men kommer aldri så langt som til å kysse ordentlig. Det blir en nostalgisk sommerfortelling som ganske overraskende ender i katastrofe. Andre del foregår i en avkrok i USA, stasjonsbyen Karmack. Sheriff, Doktor og Prest har mer enn nok med å være øvrighet i den vesle byen, og ansetter Frank Farrelli som såkalt «Mellommann». Hans oppgave er å bære sørgebudskapet til byens innbyggere etter som ulykkestallet bare stiger. I sin stilling blir Frank involvert i en mengde ulike forhold og i det demoraliserte og hensyknende samfunnet får dette sine dramatiske konsekvenser i både drap og mordbrann.Sammenhengen mellom de to romanene kommer i bokas siste del, Epilog (spon og støv). Her møter vi Chris Funder igjen, nå over 60. Han har mistet et manus på harddisken sin og får et nervøst sammenbrudd. På en nerveklinikk i USA blir han utfordret i sitt innerste, møter igjen noen av skikkelsene fra bokas amerika-del, og til slutt kolliderer han med Frank Farrelli i en voldsom bilulykke.
Det er mye fint i boka , blant annet vakker omtale av Funders foreldre. Jeg liker første og siste del svært godt, men kommer ikke til rette med den amerikanske delen. Det er liksom Chris Funders roman da, men hva vil han med den? Og hva vil Saabye Christensen med den? På side 400 heter det med en typisk Saabye-formulering: «Bland ikke litteratur og virkelighet og heller ikke omvendt». Kanskje er det det både han og Funder gjør? Noen vil nok synes at verket er vellykket. Jeg er fremdeles sterkt i tvil.