Drama

Barnepiken

USA 2011

Regi: Tate Taylor

Manus: Tate Taylor etter romanen ”Barnepiken” av Kathryn Stockett

Skuespillere: Emma Stone, Viola Davis, Octavia Spencer

Sensur: 7 år

Egnethet: Ungdom/voksen

Les flere filmanmeldelser her!

Filmen ”Barnepiken” baserer seg på romanen ”Barnepiken” (The Help”) av Kathryn Stockett, utkommet i 2009. Den er allerede solgt i over 5 millioner eksemplarer i USA. Den har ligget i over 100 uker på New York Times’ bestselgerliste. I Norge er pocketbokutgaven blitt solgt i 60000 eksemplarer.

Romanen forteller om en ung, hvit kvinne som arbeider i en avis i Jackson, Mississippi i 1960-årene, i tiden omkring drapet på John F. Kennedy. Hun vil opp og frem som journalist/forfatter og klekker ut en idé til et meget kontroversielt bokprosjekt: Hun vil få flere fargede hushjelper til usminket å fortelle om deres arbeidsliv, skrive det ned og utgi det i bokform. Alle navn skal skrives om, hun skal utgi boken under ”Anonym”. Arbeidsgiverne til disse barnepikene/hushjelpene er faktisk denne journalistens venninner. Bare det faktum at hun intervjuer barnepiker/hushjelper, kan føre til alvorlige, virkelige alvorlige, vanskeligheter for dem. Og riktig nok: Det oppstår mye drama, mye stygg turbulens etter at boken i romanen kommer ut. Forfatteren selv, Kathryn Stockett, understreker at romanen ikke er selvbiografisk, hun er i dag kun 42 år.

Regien er smidig og behendig og manuset ytterst poengtert. Og prestasjonene til Emma Stone som den unge, sta journalisten og Viola Davis som den uredde, hederlige hushjelpen Aibilee, er skarpe, de besitter både temperatur og bredde, en lukter Oscarnominasjoner her. Bildene, bilderekkene og Tate Taylors holdning til sitt stoff, føles ofte myk. Ikke sjelden for myk. Filmen er et underholdningsdrama, ikke et virkelig grelt, hardt drama, slik virkeligheten fra snart femti år siden dypest sett fortjener.

For: Det dreier seg om amerikansk apartheid. Om menneskelig utnytting, om rystende fordommer, om ydmykelser, kort og enkelt om grov diskriminering. Vi kan bli opprørt, vemmes, føle stor vrede over behandlingen hushjelpene fikk, over den hvite klasses holdninger, oppførsel og tankegods.

Men, et ”men” med en iboende fare for å virke bedrevitende: Er ikke dette bare et bitte lite utsnitt av virkeligheten i USAs sørstater i begynnelsen av 1960-årene? Kunne ikke virkeligheten egentlig være langt grellere, langt styggere, også overfor fargede hushjelper? Med lynsjinger, med drap, med voldtekter, med mordbrann?

Men, vel, vi skal ikke anklage en film for hva den ikke er. Denne filmen forteller tross alt om mot hos både en ung, hvit kvinne og hos middelaldrende, fargede hushjelper, den forteller om moral og sinne og vilje til forandring, og den gir oss et tidsbilde. Og dét ivaretar den på en netthendt måte, innen underholdningsdramaet rammer. Og som nettopp dét, gir vi den terningkast fem.

SE TRAILER ØVERST I SAKEN!