Det gikk en «Bananamania» over Japan og verden på 80-tallet da Yoshimoto debuterte med sin quirky «Kjøkken». Hennes mange prisbelønte romaner er skrevet i en frisk og oppfinnsom magisk realisme.

«Innsjøen» handler om den unge kvinnen Chihiro, som befinner seg i en merkelig avskrudd – men samtidig sårbar – tilstand etter at moren hennes døde. Hun har forlatt hjembyen sin for det store Tokyo, hvor hun lever av å male veggmalerier. Hun søker ro i vinduet på andre siden av gata, hvor det bor en pen, spedbygd fyr som alltid hilser og kikker tilbake på henne. Nakajima bærer på sin egen, mystiske sorg, og de to begynner varsomt å nærme seg hverandre, prate sammen, leve sammen.

Boken åpner nydelig med Chihiro som drømmer om moren sin for første gang på lenge den første natten Nakajima sover over. Grunnet begges sorgsituasjon utforskes deres gryende og intense kjærlighet som trygghet og mental nærhet fremfor seksuell og fysisk spenning. De to hovedpersonene orker ikke, og ønsker ikke, annet enn å stå åpent og ærlig foran den andre og snakke om det de har på hjertet. Uavhengig av konvensjoner, søker sin egen harmoni, og med søken følger bokas språk, handling og billedbruk dem intuitivt.

Den lille romanen byr på en helt egen melankolsk og samtidig leken stemning. Den ligger hele tida og dupper i rommet mellom drøm og virkelighet. Jeg veksler mellom å kjenne meg igjen i tankestrømmer og situasjoner, og å føle meg helt forbigått. Fortelleren kommuniserer med leser gjennom en tilforlatelig inneforståtthet, som om alt er «helt vanlig». Jeg liker det, tror jeg, men det gjør sikkert ikke alle.

Chihiro er ellers en sjarmerende person, som leter etter lykke i skulte krinker og kroker. Hun legger sjela si i noe hun kaller et «ikke kunstnerisk» veggmaleri på en barneskole som kanskje skal rives. Den likegyldige holdningen til kommunen irriterer henne: «Her står jeg og leker så deilig med verden og prøver å legge igjen noe som i det minste kan være litt bedre enn det som var. Her prøver jeg å fly bare litt høyere. Å, så kjedelig alt ble.»

Den egne stemningen og det rytmiske, perlende språket i «Innsjøen» er imponerende, men plotmessig finnes det nok sterkere verker i Yoshimotos skrivesamling.