Oskar Muri jr. er hovedpersonen og beretningen om ham begynner på side 42, etter at forfatteren av romanen «Home is where you die, sier Mr. Saunders», altså Terje Holtet Larsen, har bestemt seg for å dikte dagboksnotatene til denne herr Muri. Holtet Larsen møtte Muri i herreklubben The Dandy Dilettantes, et vestkantfenomen i Oslo, der forfatteren leste opp av nevnte bok. Han observerer den for ham ukjente personen og opplever at han møter et slags speilbilde av seg selv, … «en mann som kunne stå modell for det jeg hadde kommet til å tenke på som en litterær versjon av meg selv, et speilvendt selvportrett». Forfatteren har selv bare ett eneste ønske, nemlig å forsvinne. Det gjør han da også i denne historien, helt til han dukker opp i et etterord, nesten 400 sider senere.

I et omstendelig, snirklete språk, lett gammelmodig, med bøttevis av forbehold, om-og-men, påstander som umiddelbart avsannes og bekreftes på ny, med andre ord i en helt særegen stil, utfoldes en borgerskapets diskrete elendighet som etter hvert blir nesten uutholdelig. Vi møter en gutt på fem år som dytter sin lillebror ut av vinduet i fjerde etasje. Lillebror var åpenbart den foretrukne. Storebror blir mer og mer avskydd av både mor og far. Han eser ut, blir tykk og uformelig, og blir en ung mann uten venner og uten familiekjærlighet. Han må klare seg fullstendig på egenhånd, bortsett fra månedlige underholdsbidrag fra en far som mer og mer avskyr sin sønn.

Unge hr. Muri finner en måte å overleve på i å bygge opp en slags fasade av eleganse og selvutslettelse. Gang på gang fornedres han så utrolig infamt av sine foreldre. En periode blir han henvist til å være gledesgutt for en gæren tante. Etter tantens død får han bo i hennes eksklusive leilighet, og må leve med et rykte hun spredte om ham, et rykte som aldeles ikke har rot i virkeligheten, hvis en skal tro på det som fortelles. En ung mannlig venn spiller en rolle en tid, og forsvinner fullstendig i det ukjente, går opp i røyk eller luft, eller hva det nå måtte være. Betegnende for hovedpersonens manglende empati er at det aldri ble noe problem for ham hvor det ble av den ulykkelige. Eller kanskje han var lykkelig?

Elendige liv bak en fasade av bornert borgerlighet, skildret i et elegant og forførende språk er hva leseren møter. Elendigheten griper. En føler medynk med stakkaren. Det føles vondt å ikke kunne riste ham og si: Våkn opp, da mann. Livet skal ikke være sånn. Og fordi mannen er diktning og slett ikke håndgripelig, drives man til å lese videre. En må jo se hvordan dette ender.

holtet larsen.jpg