Slekta har ikke ligget på latsiden den siste tiden. I mai gav de ut et selvtitulert debutalbum til ros fra kritikerne, og allerede nå er oppfølgeren klar. Men har de klart å holde standarden på så kort tid? Det er mye her som ligner på forgjengeren. De har funnet sin sound og holder seg i sine fastsatte rammer. Den beste sangen på plata er definitivt singelen «Styggen på ryggen». En ærlig låt med tekstlig dybde og sårbarhet om hvordan det er å føle at man ikke strekker til. Her er det også gode melodier og fine detaljer i arrangementet. Det låter enkelt, men er samtidig komplisert. Dette er slekta på sitt beste!
Men selv om OnklP viser at han kan ta opp interessante tema, går de fort over til enkle løsninger og snakk om fyll og damer. Det låter best når de bare kjører på med rock, punk og tunge gitarriff. Spesielt når ikke tekstene holder mål heller. Reggae-tendensene man finner på samarbeidslåten med Admiral P, «Se deg gå» fungerer ikke like godt og man får en sterkt ønske om å bytte om til neste låt. Det samme gjelder «Stor i Japan», som virker noe malplassert.
Det er flere gode låter her og gutta holder energien oppe, men de klarer ikke å holde nivået like høyt som på debutalbumet.