«Forsona koma atter gamle tankar: Det same hjarta er som eldre bankar» heter det i Vinjes berømte dikt «Ved Rundarne». Slik kjennes det for leseren når Tove Nilsen i denne boka ser tilbake på barndom og oppvekst, i romans form ja, men med eget liv som bakgrunn. Mer enn en gang sier fortelleren at hun skammer seg over måten hun dømte både sin far og sin mor på i yngre år. Den eldre kvinnens reise gjennom eget liv er en reise fra forakt til aktelse. «Det er julaften, og det må vel gå bra?» er første setning, og dermed varsles det som skal komme, det angstskapende, det urovekkende, den totale krise som oppstår når far drikker for mye og mor fortviler, utskjellingen begynner og barnet kryper inn i sitt gjemmested for bare å forsvinne, slippe å høre de vonde ordene, slippe å høre de vonde slagene. «Da jeg var liten, lærte jeg at julaften kunne være årets farligste dag».
Mange steder i teksten refereres det til gamle fotografier. Fortelleren har en gang vist bryllupsbildet av mor og far til en psykiater. Han lo, og sa at «et forhold mellom to så ulike typer neppe kunne gå, samme hvor mye de forsøkte». Så er det langt på vei mors og fars historie vi får del i, fortalt gjennom datterens ganske springende beretning der også hennes egen utvikling får en stor plass. Langsomt vokser en erkjennelse fram: Jeg har oppført meg som en tenåring overfor mor og far langt opp i voksen alder. Hun har ikke klart å se foreldrene sine før nå, med voksne eller aldrende øyne.
Midtveis i boka dør mor. Far blir over nitti. Far hadde tysk mor og har etter murens fall ofte besøkt slekt og venner i det tidligere Øst-Tyskland. Den viktigste ytre reisen i boka skjer når datteren i godt voksen alder endelig takker ja til å bli med faren «hjem». Reisen og de felles opplevelsene her blir avgjørende for datterens forståelse av foreldrene, og gir grunnlag for den forsoningen som skjer i denne indre reisen fra forakt til aktelse.