Dette er ei vond bok å lese. Det gjør den ikke mindre viktig. Mange bør lese den, særlig ansatte og aktive i Kirken i vid forstand, enten vi nå snakker om Den norske kirke eller alle frikirkene. Gunnar Ringheim dokumenterer ikke bare at det forekommer seksuelle overgrep innenfor kirkene, han vier også mye oppmerksomhet til hvordan kirkene håndterer dette. Det levner ikke kirkene mye ære. I denne avis har Svein Josefsens historie blitt slått stort opp for et par uker siden. Han er en av de 12 som forteller i denne boka. Overgrepene er gjennomgående blitt begått av menn som i kraft av en kirkelig lederposisjon har skaffet seg makt over et yngre menneske. Nesten nifst er det å bli vitne til hvordan overgripere manipulerer offeret og får den utsatte til å bli den skyldige, den fordømte, den som trenger overgriperens «omsorg» og Guds tilgivelse.

Trist er det å lese om hvordan ulike kirkelige instanser, enten det nå er styre og ledelse i KFUK-KFUM i 1992, eller biskoper og ledere i andre kirkesamfunn, samlet sett har en utrolig dårlig måte å håndtere ofre og varslere på.

Det eneste gledelige i denne boka er resultatet av KFUK-KFUM-saken for 23 år siden, nemlig opprettelsen av Kirkelig Ressurssenter. Senteret er blitt en svært viktig institusjon innenfor det religiøse Norge. En lang rekke mennesker har fått uvurderlig hjelp og den samlede erfaring er viktig for det forebyggende arbeid. Mange stemmer slipper til i boka , også folk med bred faglig kompetanse. Elisabeth Torp leder Kirkelig Ressurssenter og skriver forordet. En studentprest, en bistandsadvokat, en politimester, en psykolog, en misjonsleder, en sjelesørger og biskop Helga Haugland Byfuglien er viktige bidragsytere.

Etterordet ved professor Eva Lundgren er systematisk og oversiktlig, og setter samtidig overgrepshistoriene i perspektiv ved at hun får fortelle om hvordan hun gjennom sitt virke for å hindre slike, selv er blitt et offer innenfor akademia.