Med promp og prakt på hovedscenen

FAMILIETEATER

"Doktor Proktors Prompepulver"

Av Jo Nesbø

Regi og tilrettelegging: Jostein Kirkeby-Garstad

Scenografi og kostymedesign: Dagny Drage Kleiva

Medvirkende: Elias Holmen Sørensen, Jørn-Bjørn Fuller-Gee, Ina Maria Brekke, Anne Ma Usterud, Lasse Vermeli, Sondre Krogtoft Larsen, Yngve Berven, Emilie Tverbak.

Kilden, Teater— og Operasalen

Det fises forsiktig og prompes uhemmet i alle tonearter i denne ganske absurde forestillingen. Innimellom blåses det også i trompet, eller var det prompet? Og i andre instrumenter. De hele bygger opp til syttendemai-feiringen som jo ikke kan foregå uten kongelig salutt. Og her konkurrerer kommandantens krutt med professorens futt. Og gjett hvem som vinner?

Til slutt prompes en strofe av Ja, vi elsker. Underlig å tenke på at det bare for en generasjon siden ble forbud mot å spille nasjonalsangen i jazz-versjon i NRK. Og prompe-versjonen? Vi tåler den.

Forestillingen bærer tydelig forfatter Jo Nesbøs signatur i det språklige, i fantasien og det fantastiske, de elleville påfunnene. Regissør og tilrettelegger Jostein Kirkeby-Garstad har tatt forfatteren på ordet (!) og fulgt opp med massive overdrivelser og heftig skuespiller-utagering på scenen. Ensemblet mestrer på fremragende vis. Elias Holmen Sørensen er tvers igjennom sjarmerende som vesle, kloke Bulle, og Jørn-Bjørn Fuller-Gee agerer professor med alle de klisjeene en gal professor er tildelt gjennom århundrene. Med kroppsspråket understreker han den ungdommelig galskap i sterk kontrast til kostymets heller alderdommelige professor-preg, for ikke å nevne frisyren. Sondre Krogtoft Larsen er like gæren enten han er gardist eller herr Madsen, og slik kunne man fortsette - her ytes mye og stor skuespillerkunst i kjapt tempo.

Scenografien er utsøkt, med virkningsfull bruk av dreiescenen, skiftene går kjapt og helheten blir tett og god. Og så må jeg nevne musikken. Regissøren og lyddesigner Hefte må ha bestemt seg for å bidra til å gjøre barn og unge kjent med Edvard Griegs musikk? I alle fall fikk den, i praktfulle versjoner, ledsage både handling og mellomrom, til stor fryd for en bestefars ører. Min assistent for kvelden er førsteklassing og ekspert på Doktor Proktor etter å ha sett begge filmene. Hans kommentar var helt klar: Det er mye gøyere på teater.

Emil Otto Syvertsen

Les hele saken med abonnement

Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.