UNIVERSETS ENGLER Island 2000 Regi/produsent: Fridrik Thór Fridriksson. Manus: Einar Már Gudmundsson. Skuespillere: Ingvar E. Sigurdsson. Baltasar Kormákur. Bjørn J. Fridbjørnsson. Hilmir Snær Gudnason. Margret H. Jóhansdóttir. Theódór Júliusson. Den islandske filmen "Universets engler" er en overrumplende film. Ikke på grunn av dens regigrep, eller fordi den filmmessig skaper noe helt skinnende nytt, eller fordi den forteller en historie vi aldri er blitt fortalt før. Nei da, den forteller om en ung mann fra Reykjavik, med kunstneriske talenter og en intens livsfølelse, som gjennom et brutt kjærlighetsforhold utvikler en psykose og blir innlagt på mentalsykehus. Vitale deler av filmen skildrer dette oppholdet. Han blir utskrevet, etter flere innleggelser får han en trygdeleilighet. Han begår selvmord. Det burde ligge i kortene at dette er en film til å bli gråtynget deprimert av. Men nei. Og deri ligger det overrumplende. Ikke dit hen å forstå at Fridriksson behandler denne sinnslidende, hans oppførsel og hans omverden på en lettvint, flåsete Monthy Pyton-aktig måte. Så visst ikke. Men Fridriksson i samarbeid med manusforfatter Einar Mar Gudmundsson, som igjen bygger på sin egen roman, tar for seg dette temaet med klarøyd realisme, samtidig som det er støpt inn betydelig mengder evne til å forstå, barsk humor, eviggyldige klokskaper og skarpe miniportretter. Det artikuleres klokskaper som disse: "Vi (les: vi mentalsykehuspasienter) er ikke ordentlige mennesker. Vi er Universets engler." Og: "Det finnes mentalsykehus mange steder, under mange forhold, men mønstrene er så hårfine at hverken Keiseren eller barna oppdager dem." Videre: "Det vil alltid finnes en mur mellom meg (les: mentalpasienten) og omverdenen, samme hvor smidig det tilsynelatende går." Og: "I bunnen av drømmene finnes alltid virkelighetens nådeløshet." Summen av dette er at vi blir budt en dypt fengslende film, uten at det fengslende skal oppfattes som underholdning. Ikke et eneste galt ord om underholdning, men denne filmens bunnklang, mål og mening, er ikke underholdning. Det er dens renhet, ærlighet, gode vilje og klare usentimentalitet som fengsler oss. Og som fengsler oss sterkt. Men til det står ikke regissør Fridriksson og manusforfatter Gudmundsson alene. De har med seg en gruppe margfulle og meget formbevisste skuespillere, som i høy grad forstår hva de er med på. Av sted på kino, medmenneske!