Ideen er flott: I Hollywood finnes det en muse. Altså en moderne variant av en av Zevs døtre som inspirerer og beskytter en kunstart. En frustrert manusforfatter (Albert Brooks spiller rollen som en St. Bernhardshund i Sahara) har fått sparken fra filmstudioet han er knyttet til. Årsak: Manusskriptene hans har ikke "drive" lenger. Ad omveier får han høre om dette fenomenet, denne musen. Hun skal vise seg å være eksentrisk, ekstravagant, ytterets forfengelig og kresen. Men i besittelse av denne gudegitte gaven å gi skapende kunstnere inspirasjon og råd. Det blir det mye småfornøyelig ut av. Men ikke mer. Det hele er mild underholdning. Konfliktene er elskverdige, replikkene smarte, men aldri riktig skaprskodde, alt er innpakket i en kvikk regianonymitet, og med skuespillere som er full av utvendig livlighet. Sharon Stone som musen, fortjener en linje: Hun er som et knivskarpt gisp av selvbevisst kvinnelighet. Men hun har dette egne, denne evnen til totalt å stjele en scene hun medvirker i. Slik Faye Dunaway kan, slik Glenn Close kan, slik danske Ghita Nørby kan. Og slik mange mener Wenche Foss kan. Sa jeg småfornøyelig hele veien? Jeg mente i hvert fall å si det!The Muse — Hollywoods gudinne

USA 1999. Regi og manus: Albert Brooks. Produsent: Herb Nanas.

Skuespillere: Albert Brooks. Andie MacDowell. Sharon Stone. Jeff Bridges.