Gaute Heivolls nye roman kan leses som et veritabelt oppgjør med bedehus-Norge.
Den nåden som forkynnes på bedehuset, fins den?
I denne boka er vi både på basar og vekkelsesmøter på et bedehus i ei bygd som minner mistenkelig om Finsland, sånn geografisk beskrevet. Men nåden? Hvor er den? Vi møter noen forhutlede mennesker som lyver og stjeler, som forbryter seg mot alle Herrens bud. Og så går de på bedehuset. Hva i all verden har de der å gjøre? Er dette den store oppgjørsromanen med norsk bedehusliv?
«De spilte rollene sine med en naturlighet som nesten forbauset ham» heter det midt i denne bygderomanen som er så ufattelig mørk og vond, så full av løgn og bedrag og dermed av menneskelig skam og ulykke. Med sitt eget sted som bakgrunn forteller forfatteren en opprivende familiehistorie, der tittelen «De skyldfrie» nærmest er å betrakte som ironisk. Det handler mye om «noe alle visste, men ikke snakket om». Bygda er Finsland. Byen kan være Kristiansand. Husmorskolen klarer jeg ikke helt å plassere, men lærerskolen, som før hadde vært tukthus, den er i Kristiansand; gamle «Simma». Handlingen foregår over ti år, fra 1928 til 1938. Det begynner på bedehuset og slutter på bedehuset. Vekkelsen går over bygda, men får liten betydning for personene i romanen. Emissær Lundberg er til stede ved begynnelsen og enden. Han ber om at «vi ikke henger fast ved synden, men at vi vil seire over den i troen på deg, og i all vår nød trøste oss ved din nåde, ved din sønn Jesus Kristus….». Men nåden er borte fra først til sist. Selv Ågot som driver butikken i bygda, spiller gitar og synger på bedehuset, har et «sårt alvor» som har «vokst fram gjennom år med forsakelser».
Det er mye vinter i boka. Det snør og snør, og det er mørkt. Løgnene florerer. Folk lever med lite kontakt med hverandre. «Du vet, det er ikke så mange å snakke med her. Det er ikke så mange som forstår», sier Johanna, som har hatt en mann og oppdrar to tenåringsjenter, Edit på 14 og Sigrid på 19, i bygda. Det er disse som vasker gulvene på bedehuset.
Til bygda kommer Embret som lærer. Han er 23 år. Edit er hans elev. Søsteren Sigrid vil flytte ut, søker seg inn på Husmorskolen i byen, og får plass. Embret møter Edit som elev, mora Johanna som hennes mor, og til slutt blir Sigrid hans forlovede og etter hvert ektefelle. Det er erotiske over— eller undertoner mellom han og alle tre i den vesle familien.
Embret og Sigrid får barn. Edit får barn med en onkel. Barnet blir utgitt for å være Embret og Sigrids. Embret gir ut en diktsamling som ikke er hans, men skrevet av hans forgjenger på skolen. Her bygges løgn på løgn, og alt ender i tragedier og ulykker. For Sigrid er bedehuset hele tiden en referanse. Når ulykken er som verst drømmer hun om «kvinnehavet» på bedehuset: «Men det var ingen nådig Gud som hørte henne. Hun var alene. Alt hun hadde var små karrige setninger hun sendte ut i mørket, små forskremte ord som hun visket til seg selv». Jeg har vel allerede sagt at det ikke er lystig lesning, dette her. Men det er fascinerende. Og det er tankevekkende. Det er ingen lokal bygderoman. Det er mer en fortelling om hva gudsforestillinger og bygdemoral har gjort for å knuse og knekke et naturlig liv. Boka er besk og sår, og fabelaktig lesning.