GRIMSTAD: Plutselig! Man snur seg i et sekund, og plutselig har ingen sett snurten av Toralv Maurstad, de hvite krøllene eller oppstoppernesa.
Han har snakket lenge om hvordan det er å eldes på scenen, om Peer Gynt, om å fiske hjemme i Nordfjord – og nå er han altså borte.
— Ja, dette er stramt nok! Perfekt. Jeg glemte beltet mitt hjemme, og det må jeg har når jeg skal være Peer, vet du, sier Maurstad og ler.
Etter å ha løpt opp og ned gatene i Grimstad, finner vi skuespilleren igjen – i en klesbutikk. Han kaster ikke bort tiden før han skal på scenen under Ibsen— og Hamsun-dagene.
I sommer har han spilt sin egen versjon av Peer Gynt i forestillingen «Peer – du lyver». Maurstad var 30 år første gang han spilte Peer Gynt. Nå er han 85. Og teatrets Grand Old Man mener han drar nytte av livserfaringene han har gjort i arbeidet med karakteren:
— Ettersom årene går ser man teksten annerledes. Jeg vet mer om livet nå, og vektlegger andre ting når jeg skal tolke rollen enn da jeg var yngre. Det man spiller på scenen blir som et konsentrat av et liv, sier Maurstad.
Unngår tekst-angsten
Men 85-åringen glemmer ikke teksten selv om han blir eldre.
— Vi skuespillere ler av folk som ikke skjønner hvordan vi klarer å lære teksten. Det er måten man framfører på som kjennetegner en skuespiller, det livet som ligger bak, måten man sier ordene på. Det handler ikke bare om å lære seg teksten. Det er som en racerbilsjåfør: Det er måten han kjører på som gjør ham god, ikke det at bilen går.
Da Maurstad var ung kjente han seg igjen i den bekymringsfrie, unge eventyreren Peer. Nå er det mer givende å arbeide med Peer i de siste aktene, hvor han blir stilt til veggs med valgene han har tatt i livet, forteller han. Men har han noen gang glemt teksten?
— Neei. Ikke som jeg husker. Men da jeg kom til Grimstad i dag, måtte jeg lese i boka igjen, og det er ikke ofte jeg gjør det. Det går bra så lenge jeg ikke får tekstangst, om jeg blir usikker på om jeg kan huske teksten. Mange blir redde for akkurat det når de når pensjonsalderen. Det er ikke mange som tør å ta store, bærende roller når de blir eldre, sier han.
Men dét gjør Toralv Maurstad. Selv om han offisielt har gått av med pensjon ved Nationaltheatret, har han fortsatt som frilanser langt utover ordinær pensjonsalder.
— Man slutter ikke å være skuespiller selv om man går av med pensjon, sier skuespilleren.
— Hvordan unngår du tekstangsten?
— Jeg vet ikke. Jeg har vel vært heldig med genene. Men jeg sliter med "Sokrates" da. I forestillingen må jeg lære meg 23 sider med tekst, og stykket varer i en time.
— Da gjelder det å finne knagger å henge teksten på. Min mor var skuespillerinne, og den gangen var det veldig statisk. De stod rett opp og ned som noen søyler på scenen. Hun skiftet vekt på foten hver gang hun gikk over i et nytt avsnitt. Det er små bevegelser som gir hint om hvor man er i teksten. Det prøver jeg også å gjøre, fortsetter Maurstad.
Gjør tabbene på nytt
Han kan sin Peer Gynt. Selvfølgelig. Ingen har vel fremført Peer Gynt flere ganger enn ham. Men har han selv lært noe av Peer?
— Ja. Det er jo sånn at man ikke skal gjøre det og det i livet, men så fortsetter man å gjøre de samme feilene likevel, selv om man vet det er galt. Til en viss grad i alle fall, at man ikke skal stjele og sånn vet man jo, men så er det alle de andre tingene, da.
— Som hva da?
— Det kan du vel gjette deg til selv, sier han og ler høyt.
Når vi treffer Maurstad på Apotekergaarden i Grimstad, hvor han skal fremføre Peer Gynt under Ibsen- og Hamsun-dagene, er det han som er det store trekkplasteret. Noen timer før han begynner, er flere publikummere allerede på plass.
— Det vanskeligste av alt er å ikke bli en avslipt skuespiller. Man må beholde følelseslivet så nakent som mulig, og man må huske førstegangsopplevelsen av kjærlighet, håp og død, ikke sant? Om man er lunken i følelseslivet, så har man et dårlig instrument å spille på også, sier Maurstad.
Selv om han forteller at han er sliten, etter å ha dratt garn i Nordfjord i dag tidlig, så lang flyreise til Sørlandet, er det bare å slå fast nok en gang: Toralv Maurstad holder seg forbausende bra. Med sine hvite krøller ser han ut som en guttunge som bare er sminket som en eldre mann. Er han egentlig lei dette maset? Om hvordan det er å bli eldre?
— Jeg er ikke lei, jeg blir jo eldre. De fleste sier bare: Jøss, så godt du holder deg. Og det er jo hyggelig. Men jeg merker ikke noe til at jeg blir eldre selv. Eller jo, jeg kan ikke løpe som før, kroppen begynner å bli gammel. Jeg har alltid sett yngre ut enn det jeg er. Som 40-åring spilte jeg en 20-åring på teatret. Dét er fordelen med oppstoppernese. Man ser i alle fall yngre ut.