Man hører stadig vekk om sære superstjerner som ikke snakker i dagevis før en konsert for å spare stemmen. Som krever putelaken i håndvevd bomull og lever av dietter bestående av saltstenger og cola light. Vel. Bryan Adams er ikke så ille. Tror vi.

Men man skal helst ringe på assistentens telefon, ikke på døren, når man ankommer artistens studio. Og de fem journalistene som får en halv time på deling skal helst hviske forsiktig utenfor kontoret hans.

Derfor skvetter vi litt til når han stikker hodet ut av høye, hvite dører og roper: «Neste som skal grilles!».

Har ikke sittet på ræva

48-åringen er kledd i dongeribukse og hvit skjorte. Han har korttrimmet hår, et fast håndtrykk og åpenbart en god dag. Han sitter som en atlet på kanten av sofaen, som han må mase for å få noen til å sette seg i, og svarer uten å mukke på spørsmål som blir avfyrt like raskt som folk begynner å kline til låtene hans.

Men når vi spør hva han har gjort på siden sist – «Room Service» kom ut i 2004, samleplata «Anthology» i 2005 – parerer han like kjapt:

– Hvis du går inn på hjemmesiden min så ser du at jeg ikke har sittet på ræva. Jeg har hatt mye å gjøre. Men jeg holder meg ute av medienes søkelys og liker ikke tabloidene.

11 uten skjult budskap

Det nye albumet med 11 sanger lanseres mandag og er blitt hetende «11» fordi det er hans 11. studioalbum, samme hvor mye journalistene forsøker å tvinge skjulte meninger fram. Adams laget en gimmick av tallet og mannen med den myk-ru stemmen skal i mars på turné i 11 dager til 11 land.

– Og spille i 11 minutter, skratter han.

«Gjørme og piss»-festivalen

I tillegg til de 11 konsertene utvalgte steder i Europa, står Bodø og Tromsø på den normale festivalplakaten.

– Folk i Norge elsker Bryan Adams, og du har spilt mange konserter der. Har du noen spesielle minner fra Norge?

– Som å bli angrepet av et troll?

– Gjerne det?

– Jeg kommer ikke på noe i farta. Eller, vi gjorde et show for lenge siden, det var en festival på en øy. Det var ganske så minneverdig. Vi krysset fjorden i en liten båt, og alle var dekket av gjørme og piss. Det var «Gjørme og Piss»-festivalen, tror jeg.

– Og alle elsket det. Bryan Adams flirer godt.

Vi lurer et øyeblikk om dette er noe Adams bare finner på, men lar tvilen komme ham til gode. Det er noe sømmelig ved ham som gjør at vi ikke vil tøye det altfor langt. Kanskje er det settingen. Studioet vi sitter i ligger ved Chelseas elvebredd i London og er kun opplyst av dagslys som siver gjennom hvite forheng.

Ryktene sier at Adams kjøpte puben som lå i nabobygget og stengte den, fordi det kom så mye bråk derfra. Det som med sikkerhet kan sies er at han er veganer, kun drikker alkohol når han har bursdag, foretrekker grønn te backstage, at han heier med Chelsea FC og at han lett ville passet inn i en 38-størrelse på H&M.

– Amy er på sin egen sti

Til tross for at han prøver å holde seg ute av medienes søkelys, havnet navnet hans i de engelske tabloidene i starten av det nye året, da Amy Winehouse stadig overgikk seg selv i å se herjet og neddopa ut.

– Jeg er ikke redd for tabloidene. Alt slikt kommer fra deres verden, de vil snakke om det, det er deres verden. Jeg oppfordrer ikke til slikt. Jeg holder meg unna.

– Men du kan bli dratt inn i det? spør en svensk journalist.

– Jeg har blitt dratt inni det. Men det er ok. Alt jeg har gjort for Amy, har jeg gjort av kjærlighet. Vi prøver å hjelpe, men hun er på sin egen sti. Hun kommer til å bli bra.

Akustisk angst

«11» skulle egentlig bli canadierens skikkelige akustiske debut, men angsten for å stå med for spinkel musikk foran festivalfolket (som han hadde stiftet bekjentskap med blant annet under «Gjørme og Piss»-festivalen) skremte ham nok en gang til å ta med elgitarene i studio.

– Jeg var nok litt inspirert av band som The Who. Jeg er stor fan av dem. Pete Townshend spilte alltid akustisk på platene sine. Til og med store rockelåter som «Tommy» og «Won't Get Fooled Again» har en akustisk gitar og jeg elsker den lyden. Derfor ville jeg lage platen i den stilen.

– Det var vel i USA for to år siden jeg tenkte: Hvordan skal jeg få disse sangene til å funke foran disse hooliganene? Glem det akustiske albumet. Slutt på den ideen, tilbake til rocken. Men det er steder på plata, også i den første singelen, hvor den akustiske gitaren spiller ganske høyt.

Vanskelig med gode låter

På tross av akustiske dragkamper og at han gikk fra 30 skrevne sanger til 11, synes han albumet var lett å lage.

– Det var faktisk gøy. Jeg gjør det på en måte som jeg kan nyte. Men for å være ærlig så er det alltid vanskelig å få noen gode sanger sammen. Jeg vil ikke lyve om det. Det er lett å lage sanger, men det er vanskelig å lage gode sanger.

Kjærlighet, kjærlighet og kjærlighet

«Summer of '69», «Please Forgive Me», «Everything I Do» og «When You're Gone»? 55 millioner album? Vi vet ikke helt. Det kan virke som det snarere tvert imot er svært enkelt for Bryan Adams å lage gode låter. I hvert fall gode klinelåter. Første singel på «11» er for eksempel «I Thought I’d Seen Everything».

Setningen fortsetter med det herlig amorøse «'till I saw you». En gang ble han spurt om han visste hvor mange kyss han var ansvarlig for. Artisten sier at han riktignok kjenner til flere barn som ble unnfanget som direkte konsekvens av en av hans utallige kjærlighetsvers.

– Ja, det er mange Bryan-er der ute, erkjenner han og legger til at det er greit så lenge ingen ber ham om å ta vare på noen av dem.

Dop

Til tross for oppveksten med en voldelig far, lavt husholdningsbudsjett og venner som introduserte dop til en ung Bryan, synes temaet kjærlighet utømmelig.

– I et intervju med The Guardian i 2002 snakket du ut om en vanskelig barndom, dop og å henge med de feile folkene.

– Har jeg sagt det?

– Ja... Så hvorfor finner jeg så lite helvete i sangene dine?

– Fordi jeg fikk samlet meg sammen, det er hvorfor. I den grad jeg hadde trøbbel, så var det før jeg var 15. Og etter det fant jeg ut hva jeg ville gjøre og gjorde det.

En sommer på stranden

Adams minner seg selv om en historie om da han ville flytte ut av den trange leiligheten der han bodde sammen med broren og moren. Klarte han å finne en ny leilighet til samme prisen, kunne de gjerne flytte, sa moren. Adams trålte gjennom annonsene og fant til slutt et billig hus som nesten var for godt til å være sant.

Familien heiv seg i bilen og kjørte ned til stranda, men da de kom fram var huset allerede utleid. Hadde det ikke vært for at huseieren og Adams hadde vært musikere i samme band.

– Jeg var bare 17, men musikken åpnet opp dører for meg veldig tidlig på måter som er uforklarlige. Som denne historien. Vi hadde en fantastisk sommer på stranden. Vi lot folk parkere på plenen og tok betalt tre dollar per bil, og slik fikk vi penger til kjøpe middag. Og det var alt på grunn av musikken.

Senere sier han:

– Musikken har reddet meg. Mange musikere vil trolig si det samme. Men den har reddet meg fra alt. Og alt jeg har gitt til musikken har den gitt tilbake.

– Hold haken høyt

– Men mange musikere skriver om det negative, hvorfor gjør ikke du det?

– Jeg ser ikke engang på det som du mener er negativt som negativt. Det er alt bare en del av det å vokse opp. Ikke kom og fortell meg at du kommer fra Norge og ikke satt i en gjørmepytt etter å ha drukket. Vi har alle gjort det,svarer han strengt.

– Nei, jeg tenkte mer på det at musikere skriver om smerte og lidelse. Ikke det at vi skeiet ut som unge.

– Vel, det er en sang på albumet som heter «Walk on by». Og den handler om, vel. Vær fokusert. Du kommer deg gjennom det. Samme hva hindringen er, så hold haken høyt, og du klarer det.

– Er det et godt tips til Amy Winehouse også kanskje?

– Hun vet nok det. Men hun må gå gjennom det hun må gå gjennom. Jeg kan ikke snakke for Amy.

Kvinnene gjennom linsen

Sangerinnen med bikubehåret er bare én av de mange kvinnene Bryan Adams har fotografert oppigjennom. Han er en så dyktig fotograf at utstillingen «Modern Muses» åpnet 13. mars ved National Portrait Gallery i London. Skuet varer til 15. juni. Blant andre kvinner han har fotografert er Dronning Elizabeth II, Pink, Kate Moss, Victoria Beckham, Hillary Clinton og Annie Lennox.

– Gjør utstillingen deg nervøs?, blir han spurt.

Adams tenker seg om så lenge at vi begynner å lure på om han i det hele tatt kommer til å svare på spørsmålet.

– Nei. For jeg kan alltids snike meg ut bakveien. Så bryter han ut i latter.

Sceneskrekken

Det virker rart kanskje at romantikeren og filantropen skal ha noe å være flau eller redd for. Men han innrømmer at han har slitt med sceneskrekk.

– Den var ikke altfor ille, men du vet, det er alltids øyeblikk mellom sangene: Ok, hva sier jeg nå. Eh. Hei!

– Du må være smart. Har dere måttet stått foran et publikum og måttet snakke? I et bryllup eller i et middagsselskap: Gi oss en tale! Ok, eh. Takk for at dere kom, jeg er glad i dere alle sammen. Det er vanskelig å gjøre! Det er en kunst. Jeg har alltid beundret folk som kan gå opp og snakke foran folk.

Generasjonsmusikk

Det er ikke sikkert Adams sitt publikum trenger så mye preiking fra scenen. De gode, gamle hitene og kanskje noen nye fra studioalbum nummer 11 holder for de mest ihuga.

Man kan si hva man vil om Adams, men selv om han ikke er helt der oppe med The Boss og Dylan så har han noen låter og tekster som fenger nye generasjoner. Adams er klar på hva han synes om den saken.

– Den yngre generasjonen vil jo ikke høre på det foreldrene hører på? Hvis jeg skulle hørt på hva faren min lyttet til? Aldri!