Etter andre verdenskrig har japanerne interessert seg voldsomt for amerikansk populærkultur. De har sett, brukt og kopiert. Også den europeiske populærkulturen er påvirket av USA, men med våre egen vri. Dette særpreget slår også svært godt an i Japan. Mange vestlige artister har hatt enorm suksess i Japan, minst like stor som i hjemlandet, helt siden 60-tallet. Noen av dem har vært norske, selv om ingen nordmenn ennå har tatt ut hele potensialet. Japanerne er mange, og de er kjøpesterke. De regnes for å være svært kvalitetsbevisste og entusiastiske, og svært trofaste fans for artistene de liker. Og best av alt: Artistene trenger ikke å ha slått gjennom og ha fått kredstempel i de vanskelige, men attraktive markedene USA og Storbritannia for å bli omfavnet i Japan.
Drømmen
Derfor er det kanskje ikke så rart at fjerne Japan fortsatt er et svært attraktivt marked for mange norske musikere, og at drømmen om å bli «big in Japan» lever i beste velgående. («Big in Japan» er et begrep som ble gjort udødelig gjennom den tyske gruppa Alphavilles monsterhit med samme navn fra 1983).
Kultur— og presseattaché Kari Hirth ved den norske ambassaden i Tokyo får ofte kontakt med norske artister på turné eller promotur til Japan. Via ambassaden kan norske artister få både praktisk og økonomisk hjelp til turneer og spillejobber, og i Norge er det mulig å søke om turnéstøttet gjennom Norsk Kulturråd.
Stor
– Den eneste norske musikeren som virkelig er stor i Japan er pianisten Leif Ove Andsnes. Han kommer hvert år, og spiller alltid for fulle hus, sier Hirth.
Hun synes ofte at norsk presse tar vel mye av i sine beskrivelser av gjennombrudd og suksess når noen norske artister blir lagt merke til i Japan: for eksempel 50.000 solgte plater er tross alt ikke mye i et så stort marked, selv om det etter hvert er blitt et formidabelt tall i Norge.
– Tenåringspublikummet i Japan er minst like troløse som i Norge, og trendene skifter enda raskere her, sier Hirth.
Hun påpeker at mange norske jazzartister har et ganske stort og trofast publikum i Japan, og at de spiller her ofte. I høst har blant annet Nils Petter Molvær spilt i Japan.
– Japanerne er veldig glade i jazz, som er mye større her enn i Norge og Europa. Men også her er jazz en nisjesjanger som trekker marginalt med publikum, sier Kari Hirth.
Flagget
Hun og den norske ambassaden er mest opptatt av å få plassert det norske flagget på de innslagene som finnes av norsk kultur i Japan.
– Edvard Munchs bilder er veldig kjente og populære, men få vet at han er norsk.
Heavy metalbandet TNT er blant de norske artistene som har gjort det aller best i Japan over tid. Bandet slo gjennom i Japan på 80-tallet, og er fortsatt ikke glemt av fansen, som vil at TNT for alltid skal være slik de var på 80-tallet, ifølge Ronnie Le Tekrøs hjemmeside.
Bandet har til og med opplevd at japanske fans kom til Norge for å feire jul med dem.
Fortsatt er hele TNT-katalogen hyllevare i Tokyos velassorterte platebutikker, i japanske utgaver. Siden japanerne er svært opptatt av image, tekstinnhold og visuelt uttrykk, blir det som oftest laget egne japanske versjoner av albumene. Kanskje med et helt annet coverbilde, der «upassende» låter er kuttet ut, og der tekstene i innercoveret er oversatt til japansk. Ifølge Music Export Norways (MEN) håndbok for det japanske markedet får man ofte tak i tradisjonelle importplater side om side med disse Japan-justerte importplatene. Men selv om de justerte er dyrere, selger de som oftest best.
Eldorado
Å kunne fordype seg i flere etasjer med cd-hyller, sirlig sortert først på sjanger og så alfabetisk, er en drøm for en musikkinteressert nordboer som stadig oftere må ty til nettbutikken. Og jakten på norske artister i hyllene ga resultater. (Det gjorde også jakten på svenske, danske og finske artister, sammen med artister fra andre europeiske land. Japanske platebutikker må være verdens mest komplette i dagens marked).
TNT er altså store, men japanerne er også glad i metal av den svarte sorten: Immortal, Dimmu Borgir og Satyricon hadde egne skillekort og flere titler på plass i metalkategorien. A-ha hadde mange titler, og fjorårets norske big in Japan-kandidat, Aleksander Denstad With, finnes fortsatt med eget skillekort både hos HMV i Ginza og hos Tower Records i Shibuya.
Derimot er flere norske popartister som tidligere faktisk har vært relativt «big in Japan» ikke å finne i hyllene. Japanerne har tydeligvis glemt både Trine Rein, Lene Marlin og D'Sound.
MUSIKK I JAPAN
Størrelse: Japan har 127 millioner innbyggere, og er verdens nest største platemarked etter USA. Hovedstaden Tokyo er med forstedene verdens største by med sine rundt 30 millioner innbyggere.
Smak: Svært kvalitetsbevisst publikum, nisjeorienterte og veldig opptatt av innpakning, presentasjon og image.
Tendens: Mens 80 prosent av platesalget for 10-15 år siden var internasjonale artister, står japanske artister for samme andel nå. I 2005 ble det solgt over 300 millioner album i Japan, men også her går platesalget nedover som i resten av verden.