Nå sitter de to kunstnerne i Nupens atelier på Hånes, der Eidsvåg er innom på vei til en av sine mange førjulskonserter. Og man trenger ikke briller for å se at de etter drøye 20 års vennskap stortrives i hverandres selskap.
— Sammen har vi funnet en helt trygg arena der vi kan snakke om det vanskeligste og det viktigste i livet, og være viss på at det blir mellom oss, sier de.
Den litt sosialt sjenerte billedkunstneren og den fullstendig usjenerte musikeren har funnet et fellesskap som setter avtrykk - også i kunsten.
Starten på det hele ble orkestrert av deres felles venn Magne Furuholmen, musiker - og maler. Åstedet var - typisk nok - et av hovedstadens vannhull, og det var sen kveldstid
— Magne kom og sa at jeg måtte hilse på Kjell Nupen. Jeg var ikke helt i slag, og tenkte "uff, jeg orker ikke bli kjent med nye kunstnere nå. Det er så krevende", forteller Bjørn Eidsvåg.
Nupen var på sin side også temmelig muggen.
— Jeg var ikke interessert å bli kjent med nok en popstjerne. Det fikk holde med én, sier han, med referanse til Furuholmen som da var på toppen av sin A-ha-karriere.
Men Furuholmen hadde også nettopp kjøpt hus med atelier på Nesøya. Dit dro de sent på natten, og de to malerne begynte å herje med pensler på det samme lerretet.
Eksplosivt maleri
— Det var fryktelig gøy å se hvordan de slåss med bildet og med hverandre. Det ble et eksplosivt maleri, sier Eidsvåg som ble sittende å se på mens skepsisen til Nupen fortok seg en smule. Til slutt spurte han hva han måtte betale for å få bildet.
Svaret var at Eidsvåg først måtte bidra med noen malingsstrøk selv, dernest måtte han invitere de to andre til et hotell i London han hadde sittet og skrytt noe voldsomt av - og ta hele regningen.
— Jævla dyrt bilde, tenkte Eidsvåg, men sa "ja, selvfølgelig", og håpte det hele ville renne ut i sanden.
Det gjorde det ikke, og et halvt år senere møttes de to i baren på det omtalte hotellet mens deres felles venn Furuholmen var opptatt på annet hold. Begge tenkte det samme:
— Hva i all verden skal vi snakke om???
Så begynte de på en samtale som ennå ikke har tatt slutt.
— Jeg skulle også ha vært på noen utstillinger, men fikk for skams skyld tak i et par kataloger som jeg tok med hjem, flirer Nupen, og begge konkluderer:
— Vi hadde det forferdelig morsomt i noen døgn.
— Hva pratet dere om?
— For første gang i min karriere fikk jeg en samtalepartner jeg kunne snakke med om ting som jeg inntil da hadde følt litt beklemmende. Om mitt uttrykksbehov, hvordan jeg tenker, hva jeg planlegger, hvor jeg vil. Dessuten kunne jeg legge inn litt syting om hvor slitsomt og krevende det er, sier Bjørn Eidsvåg.
— Vi fant ut at vi til tross for skepsisen befant oss på samme planet. Vi trengte ikke et helt nøkkelknippe for å finne fram til hverandre, tilføyer Nupen.
Støy og stillhet
Mens Eidsvåg nærmest kontinuerlig befinner seg i den støyende kommersielle virkeligheten, både på scenen og i mediene, holder Nupen en lavere profil.
— Jeg er avhengig av at publikum skal respondere på en helt annen måte enn det Kjell er, og det er et tema vi ofte har oppe, sier Eidsvåg. Selv beundrer han kameratens insistering på stillheten, mens Nupen forsøker å lære litt av Eidsvågs vidåpne omgang med offentligheten.
Da de ble kjent bodde Nupen i Tvedestrand, og på sitt første besøk i atelieret fikk Eidsvåg seg en øyeåpner.
— Jeg var ikke vant til å gå på utstillinger, og syntes det var en kunstig og rar verden der jeg ikke helt skjønte språket. Men på verkstedet fikk jeg en nærmest religiøs opplevelse der Kjell tok meg inn i sitt univers og inkluderte meg i noe jeg til da bare så vidt var kjent med, forteller han.
Nupen på sin side var mest opptatt av klassisk musikk, og hadde bare hørt Eidsvåg på radioen fra tid til annen. Nå gikk han inn i kameratens musikalske verden, og fant en sjelefrende. Siden har de vært gjensidig involvert i hverandres kunstnerskap.
— Den er ikke mange man kan slippe inn i ens egen prosess uten at det blir pinlig, men det kan vi. Vi deler den tro og tvil vi har når vi skaper. Vi våger å være usikre, sier Nupen.
— Og når vi spør hverandre hva vi synes, trenger ikke svaret ha en faglig begrunnelse. Det er mer intuitivt, og vi sier eksakt hva vi mener. Vi er helt ærlige fordi begge vet at vi vil hverandre godt, fortsetter Eidsvåg.
— Bjørn kan ringe meg på de mest ugudelige tidspunkter for å be meg høre noe han har laget, seir Nupen, og virker ikke direkte misfornøyd med det.
Trygge rammer
At samtalene dem i mellom gir seg utslag i kunsten, er de ikke i tvil om.
— Bare det at vi prater sammen influerer på min prosess. Jeg slipper inn luft i trygge rammer, og det påvirker neste skritt i det jeg holder på med, sier Eidsvåg.
— Det handler om å finne knagger, og det kan vi gjøre gjennom samtale. Men en av Bjørns tekstlinjer kan også sette preg på et bilde, tilføyer Nupen.
— Når jeg sitter sammen med Kjell hører jeg mine egne låter på en helt annen måte enn jeg gjør i det rommet jeg vanligvis arbeider, sier Eidsvåg.
Av og til blir hjelpen veldig konkret, som da Nupen skulle smykke ut Søm kirke i 2004. — Det var første gang jeg jobbet med en kirke, og jeg hadde ikke den religiøse partiboka i orden. Jeg skulle lage alter og døpefont, og var nokså på bærtur, men Bjørn hentet all mulig kunnskap fram fra sitt ståsted, og ga meg enorm faglig støtte. Å vite at det jeg gjorde hadde forankring i noe korrekt var helt uvurderlig, forteller han.
Den presteutdannede vennen, som med årene har blitt stadig mer skeptisk til sin gud, kommenterer det slik:
— Kjell stilte bedre spørsmål enn noen av mine prestekolleger.
Og da Kjell Nupen i høst stilte ut bildeserien "Arkiv" på Kunstnerforbundet i Oslo, var det etter nære samtaler med Eidsvåg.
— Det ble til at jeg beholdt de 36 bildene med motiver jeg har jobbet med gjennom flere år som én enhet, en slags "best of", sier Nupen. Og nå vil Eidsvåg gjøre det samme:
— Jeg ble imponert over Kjells mot til å redefinere sine gamle motiver. Det var rett og slett inspirerende, sier musikeren som nå har plukket fram gamle sanger han holder på å gi ny drakt.
— Det handler om å vedstå seg sin egen historie samtidig som du tilfører årene av erfaring, sier han.
— Vi jobber ikke mot den ekstreme fornyelse, mer mot den ekstreme fordypelse. Og da blir det noe nytt uansett, understreker Nupen.
— Kjell har lært meg å insistere på sitt eget uttrykk, å få tillit til det valget du tar, mener Eidsvåg.
— Bjørn sitter på et ikonografisk materiale, det er en kulturskatt som nå blir redefinert, sier Nupen.
Familiært vennskap
Det er ikke bare de to kunstnerne som har et nært forhold. Koner og barn har også blitt venner, og de siste ti årene har de regelmessig reist på ferie sammen.
— Det at hele familiene fant hverandre er vi utrolig glade for. Og barna har jo det til felles at de har to selvopptatte, sære fedre som trenger å bli dratt ned av og til, smiler Nupen.
— Hva betyr det at dere jobber på helt ulike fagfelt?
— Det er en velsignelse! For jeg snakker ikke med en konkurrent. Jeg har gode venner blant musikere også, men på et eller annet nivå blir det nesten som å stjele industrihemmeligheter, sier Eidsvåg.
— Jeg tenkte tidlig at hvis han begynner å male, da er vennskapet over, humrer Nupen.
Om ikke fellesskapet i kunsten og familien var nok, så driver de sannelig også forretninger sammen. Helikopterselskapet "Helt propell" disponerer tre flyvende objekter og ble stiftet i 2010. Og da Eidsvåg nylig lanserte sin egen vin, var det med etikett signert av Nupen.
Nå er de begge på vei mot nye mål, og den veien vil de dele:
— Vi snakker mye om å våge ta nye sjanser. Gi hverandre støtte på at vi fortsatt har noe å si.
