Denne filmen inngir den samme følelsen som den første vårdag etter en streng vinter, gjør. Dette fordi den formidler varme, mildhet, omtanke og munterhet, florert rundt et alvorlig tema: En handikappets hverdag.
Den som utløser dynamikken er imidlertid ikke den handikappede, men han som ansettes for å være hans pleier.
I detalj slik: Mangemillionæren Philippe (Francois Cluzet) er lammet fra nakken og ned etter paragliderulykke. Han bor i meget luksuriøse omgivelser i Paris og har rommelig råd til sykepleier, sekretær og assistent. Det siste vil si et forstående menneske med praktisk sans og et øye på hver finger. I filmens åpning skal ny assistent plukkes ut.
Valget faller på den fargede Driss (Omar Sy). En fyr som nettopp har sluppet ut etter å ha sonet en dom på seks måneder for ran. Et munnrett, håndfast, lystig og pragmatisk menneske.
Han er egentlig kun ute etter å få en underskrift som viser Trygdekontoret at han er aktivt arbeidssøkende. Men Philippe ser noe i ham som de fleste andre ikke makter å se. Og deres sjef/assistent-forhold akselererer hurtig til et vennskap. De to utvikler positive og iblant nye sider ved seg selv. Det oppstår en stimulans som slår begge veier. Dette er utmyntet i kvikke , iblant barduse scener, hele tiden inngnidd med en balansert hjertevarme og en form for barsk sympati. Begge skuespillere – både i utseende og vesen er de så forskjellige som et silketørkle og en boksehanske – gir rollene gemytt, farge og stigende troverdighet.
Denne dramakomedien , med understrekning på komedie, er ingen stor og bred film. Det er i høy grad en feel-good film. Men den besitter likevel et fynd og en slagkraft som gjør at den lever langt utover sin umiddelbare muntre mildhet.
Filmen er sett av over 20 millioner franskmenn (!) og er blitt valgt til Frankrikes Oscar-kandidat.