BOK
Hestekrefter
Forfatter: Lars Mytting
Roman
Forlag: Gyldendal
«Det kan dæven drite ikke være sant!» Utbruddet kommer fra skjørtejegeren Tor Arne, og setter standarden for en skokk mer eller mindre snurrige karakterer i Lars Myttings meget velskrevne debutroman Hestekrefter. Her raljeres det i rikt monn over karer i «blankslitt svartlevis, hvite joggesko og den korte mørkebrune skinnjakka som hadde mistet fasongen», og offentlige tjenestemenn som tar imot elgkjøtt i stedet for betaling. Med varme og vidd makter likevel Mytting å løfte sine karakterer ut over det rent sjablongaktige, og byr dermed på en leseropplevelse man i dette tiåret har fått fra andre skittenrealisme-forfattere som Per Petterson, Jonny Halberg og Levi Henriksen.
Sistnevntes beskrivelse på innsiden av bokomslaget gir da også en meget treffende beskrivelse av debutanten fra Gudbrandsdalen: «Lars Mytting har totalt gehør for livet på bygda. Som i god countrymusikk vet du når steelgitarsoloen kommer, men den treffer deg hver gang».
Hovedpersonen er bensinstasjonseier Erik Fyksen, «en snodig grevling», ifølge en av bokas bipersoner. Dobbelt snytt i kjærlighet lever og ånder Fyksen for driften av den siste Mobilstasjonen i Norge — lagt til den fiktive dølebygda Annor på slutten av 90-tallet. Både stasjonen og Fyksen selv er for anakronismer å rekne - selv det talestyrte sentralbordet til konkurrenten Hydro-Texaco forstår ham ikke.
Veien til Fyksens endelige erkjennelse går via et tragisk dødsfall, og i de beste partiene er dette sårt så det holder, skrevet med ektefølt kjærlighet om en sjeleplaget hverdagshelt som taper kampen mot urbane moderniseringskrefter.
Forfatteren, som er selvlært jaguarmekaniker, lar også sin kjærlighet til Bilen skinne tydelig gjennom. Det gjøres på en dreven måte, men for menigmann kan motorspesifikasjonene og mutterdetaljene bikke over i det lett trøttende. Først og fremst er det er stilisten Lars Mytting som bærer bud om et forhåpentligvis langt og fruktbart forfatterskap.
Rune Stensland