TreSeparatutstillinger
Lars Morell, Espen Dietrichson og Anders Sletvold Moe
Kristiansand Kunsthall 12.06 – 09.08.15
Dette er tre solide kunstnere som har mye felles. De deler atelier, og følger hverandres arbeider. Utstillingene kler hverandre og gir et kjølig og elegant helhetsinntrykk.
Moe har malt fondveggen i det første rommet svart. Unfolded Shape Drifter er et presist malt, geometrisk mønster hvor mønsteret kommer av ulik glans i malingen. Arbeidet er strengt geometrisk og setter på mange måter tonen for alle utstillerne. På veggen ved siden er det to metallformer malt medblank, hvit lakk. Innsiden er lakkert med en gulgrønn farge som bare vises som refleksjon på veggen bak. Verkets tittel «Folded Reflections ( for Tanberg )», viser til at Moe har tatt utgangspunkt i Odd Tandbergs utsmykking av Stortinget t-banestasjon fra 1987. Utstillingens siste tre arbeider en svart/hvite fotografier av stasjonen; «Documenting Tandberg (grayscale)» 1-3. Prosjektet er fint gjennomført og løfter Tandbergs prosjekt frem. Plasseringen av det svarte arbeidet sammen med det hvite er elegant. Det hvite metallet blir nesten usynlig og refleksjonen på veggen blir forsterket. Lars Morell vise r søtten malerier med samme tittel; «Shadow Canvas». De duse maleriene viser uklare former i gråblå sjatteringer. Maleriene er malt med akryl på lerret og er montert med tynne, svarte rammer. I teksten som følger utstillingen vises det til ulike maskiner som ble brukt til å forføre publikum da de hadde sin storhetstid tidlig på 1900 tallet. Maleriene er vakre og gir en følelse av melankoli og tap. At det er mange så av dem, som er så like, blir som et bilde på forsøket på å holde fortiden fast.
I det midterste rommet er det i tillegg til malerier, fire bronseskulpturer med titlene; «Silent Codes» II-V. De er montert på svarte metallsokler, over hver av dem henger en naken lyspære. Skulpturene ser ut som ulike gjenstander dekket av tunge tekstiler. De gir samme opplevelse av at noe er tapt og det umulige i å fastholde det.
Espen Dietrichson viser arbeider med tusj og akvarell, samt silketrykk og fire objekter, åpne strukturer i valnøttre, satt sammen av femkanter og malt med duse gråfarger på innsiden. Presisjonsnivået er kompromissløst, og det gjør at man oppfatter dem som avvisende, det er ikke spor av håndverk, de har ingen åpenbar funksjon eller referanse. Titlene er «Wall», «Cities», «Darkness», «Forest» og «Night», nummererte så de impliserer at det er laget mange av dem. Tvetydigheten gjør dem svært interessante. Sammen med silketrykkene av hus hvor vegger og tak svever og tusj og akvarellarbeidene som er helt abstrakte blir utstillingen insisterende og vagt truende. Som om kaos ligger like ved.
Alle de tre kunstnerne har et visst tilbakeskuende preg, uten at de av den grunn ender som nostalgiske. De kjølige og presise utrykkene er vakre og ikke påtrengende, betrakteren får både tid og rom til å la verkene jobbe, og til å bruke seg selv i møte med kunsten. Men det er krevende arbeider som trenger tid og stillhet for å virke.
Utstillingene er et eksempel hvor bra det er når kunstnerne som stiller ut, passer sammen. De ulike innfallsvinklene og prosjektene bygger opp om hverandre og gjør helheten enda mer interessant. Utstillingene er fint montert og teksten som følger utstillingen fungerer fint som en start på utstillingene.