Noen ganger blir en forledet av en pris. At denne romanen vant den franske bokhandlerprisen i 2013 er for meg et mysterium. I form er den kun en lang ukebladnovelle, overfladisk, grunn og sentimental. Den er skrevet av en jordmor som begynte å skrive for å oppmuntre sin sønn med leukemi. Hennes andre bok handler — i hovedsak - om en kvinne som mister sin sønn - og hennes vei ut av sorgen. Dette kunne vært stoff til en flott fortelling, men måten det fortelles på, gjør det hele på grensen til platt og lite engasjerende.
Deler av fortellingen har kraft, kanskje særlig møtet mellom den unge moren og en eldre mann som tar på seg rollen som hennes beskytter. Men så blir det mye overspenthet og usannsynligheter, sprang fra det ene til det andre og uforløst tematikk. Figurene blir ikke til å tro på og sammenhengen mellom dem blir tilfeldig og lite troverdig.
Alt i alt er dette ingen bok å bruke energi på.