_MUSIKKTEATER
Hvor: Kilden
Av Asbjørn Arntsen, Petter Hangeland og Pål Repstad
Produksjon: Det dramatiske selskab med venner_
«Den store fellesbasaren» hadde premiere i 1999 og er en godmodig parodi på gammeldags bedehusmiljø. Jeg tror bedehus-Norge har forandret seg radikalt siden 1999. Visjon Norge og andre som opererer i dette «markedet» er profesjonaliserte mediebrukere som ikke er like lette å parodiere, men som trenger kritikken mer. Basarene er avløst av sleske innsamlingsmetoder; jo mer du gir, jo mer velsignelse får du. Nå bør vi få noe ramsalt religionskritikk i Kilden.
20.000 mennesker har sett forestillingen siden 1999 og de fleste har frydet seg over den karikaturen av gammeldags basar og salvelsesfulle predikanter. Mange har vært glade for den kirkekritikken som forestillingen også bærer frem, og noen har ergret seg og ment at parodiene både på barnekor (Smørblomsten), mannskor (Øya) og ikke minst predikantene, har vært usømmelige. I Kilden spilles den tre ganger, og alt er utsolgt. Jeg vil tro at mange av dem som ser den har opplevd den før. Denne gangen opplevde jeg forestillingen som mer ujevn og mindre relevant enn tidligere. Første avdeling var skjemmet av dårlig lyd. Orkesteret dominerte og tekster forsvant. Når da en del av de musikalske arrangementer er overlesset med for mange instrumenter, så gjør det ikke situasjonen bedre. Den fantastiske «Å du skinnende herlige tral» — en parodi på Flekkerøyguttene - er like god som før, men teksten kom ikke til sin rett. Selv et så utsøkt nummer som «I kveld vil jeg komme» mistet noe av effekten, på tross av nydelig sang fra Rita De Frene. Unge Maarten Abildsnes Kile gjør en helt fantastisk «Harri Li fra Solskinnsøya».
Etter pause er Ole Geir Feste sterk i «Grå salme» og likeså Mathias Tvedten i «Skitne, syndige meg». Et av forestillingens aller beste nummer er Eva Tønnessen og Brit Skajaa i «Vi som bare er med». Det er kvinner som ikke lenger tier i forsamlingen. Men kaka tar Jens Olai Justvik som predikant. Hans karisma i denne forvrøvlete rollen er nesten skremmende. Tanken på hva han kunne lokke med seg dersom han virkelig fremmet et budskap, streifer meg. Men han blir litt for lang. Barnekorsangen «Ei mening med alt» har beklageligvis fått ny aktualitet i de siste dager, etter partiet De kristnes ufattelige utspill om Utøya-katastrofen. Den nye møtelederen Toby Tørressen gjør forresten en fremragende jobb med upåklagelige tåspiss-øvelser. Asbjørn Arntsens musikk er stadig fengende, men påfallende gammeldags. Forestillingen bør parkeres nå. På Kildens store konsertscene passer den like godt som Lindesnes Trekkspillklubb — uten sammenligning for øvrig.