Da jeg gikk på folkeskolen på 1950-tallet, hadde vi et fag som het «heimstadlære». Senere fikk vi også noe som het «heimekunnskap» (språknormen den gang). Det var vel i disse timene vi lærte en god del om hva det ville si å bo i Kristiansand. Vi hadde lærere som var opptatt av lokalkunnskap og flinke til å formidle det. Etter å ha vært lærer i videregående skole i mange år, har jeg sett at kunnskapen om hjemstedet, i dette tilfellet Kristiansand og nærmeste omgivelser, har vært mangelfull hos mange av mine elever. Jeg har hatt mange 17-åringer på skolen som aldri hadde hørt at Camilla, Henrik og Oscar var søsken, og at alle tre befinner seg som skulpturer rundt omkring i byen vår.
Nå har skolene i Kristiansand fått et redskap til å bøte på dette. Denne boka bør bli en kilde til inspirasjon og kunnskap både for lærere og elever i Kristiansands barne— og ungdomsskoler. Inger Johanne og Knut Mæsel har gjennom mange års arbeid med «Rusletur-bøkene» skaffet seg både bakgrunn, oversikt og detaljkunnskap om byen vår. Boka er rik på bilder, noe som gjør den ekstra relevant for barn og unge. Når en skriver for barn og unge må en forenkle. Noe må med og annet må bort. Dessuten setter bok-formatet sine grenser. Denne er på nesten 150 sider, og det er selvsagt i meste laget både for barn og unge. Her er 41 korte kapitler, og svært mye og viktig er kommet med. Likevel synes jeg boka har åpenbare mangler. Hører ikke Quart-festivalen med til byens historie? Sluttet byens skipsbygging og rederivirksomhet med seilskutetida? Hvor er fullriggeren Sørlandet? Hvor er Rosegården i teaterhistorien? Og hvor er Oddernes kirke i kirkehistorien? Kommunesammenslåingen i 1965 nevnes knapt. Og når byens skulpturer er årsaken til å omtale byens kjente kvinner og menn, da mangler både Jens Bjørneboe og Kirsten Flagstad. Falconbridge, Hennig-Olsen, Fiskaa og Lumber - ja til og med Baldrian og Musa er fraværende. Som sagt, jeg skjønner at det må velges, men jeg skjønner ikke alle valg.