Denne filmens handling er lagt til år 1200 f. Kr. Den gang Hellas var et sterkt og rikt land og absolutt ikke tynget av gjeldskrise. De oppførte seg galt på andre måter den gang. Blant dem som oppførte seg utpreget galt fantes det en særdeles brutal konge ved navn Hyperion (spilt med alle drapsmannsinstinkter ute av Mickey Rourke).
Han leter etter Epirus’bue. Med den buen kan han velte samtlige guder på Olympen og underkaste seg hele verden.
Slik tankegang med derav handlekraft må det jo bli trøbbel av. Og det er dét regissør Tarsem Singh («The Fall», «The Cell») viser oss, i drabelige 3D–bilder, der vold i mange grader og mange avskygninger er både drivkraften og det overordnede målet: Hoder fjernes effektivt fra kroppen mens vannrette geysirer av blod spruter, halser skjæres over så lett som du slikker deg rundt munnen, spyd kjøres gjennom kropper som kniver gjennom mykt smør, det klubbes ned og det skytes med bue og når knokler kolliderer med knokler høres det ut som om tankskip kolliderer. Og stadig peser folk som dinosaurer med astma. Kort sagt: Det er mye vold og mye vold blir gjentatt og mye vold blir gjentatt…
Og se så om ikke gudene på Olympen blander seg inn i slåssingen. De er gyldent kledd, med flotte ansikter, men slåss kan de, alle sammen.
Mye gny og masse bevegelser her, men i bunn er dette en tomhet. En stor, stygg tomhet. En forstår faktisk ikke mål, mening og retning ved å skape en produksjon som dette.