Kjedelig stemme? Kanskje. Men innholdet i dette doble albumet på 20 låter er det ikke.Mark Knopfler har blitt 63 år. Han kunne ha trukket seg tilbake, drukket te og mørkt øl og levd livet som en ekte Sir. Han gjør det ikke. Han forbauser med en kreativitet og med lyst til å skape noe fortsatt. Fine og flotte melodier og fargerike og gode tekster. Mark Knopfler høster fruktene av at han hele tiden har vært så interessert i sjangere, i musikken. Amerikansk blues og soul. Og britisk folkemusikk. Ikke minst fra der han har sitt opphav. I Skottland.
Han gjør alt til sitt eget på sitt sjuende album etter Dire Straits. Til sin egen stil og sin spesielle atmosfære med mange forførende og herlige gitarøvelser og gitarsoloer. Lavmælt og dempet på noen låter. Mer heftig og bluesy på andre. Lydbildet og produksjonen er viktig for Mark Knopler. Har du et bra lydanlegg, er dette honning i smak og godlyd for ørene.
20 låter er mye. Halvparten av dem kunne ha blitt luket bort. Det endelige resultatet hadde blitt bedre da. Men når man bruker litt tid på "Privateering", blir det vanskelig å vrake enkeltlåter. Historiene og tekstene er så gode. Melodiene er så fine med en så passende og god spennvidde. Innsikten er så god og så omfangsrik. Mark Knopfler framstår som en bestefar som vi klamrer oss til. Han kan så mye. Han får til så mye. Så mye forskjellig. Hør bare de nydelige og likevel ulike balladene "Miss You Blues" og "Radio City Serenade".
20 låter er mye. Det er bare å bruke passende anledninger til å høre på den kjedelige stemmen til Mark Knopfler. Det låter likevel fint. Hans imponerende gitarspill. Passe doser. Nå og da. Hele høsten!