Dokumentar

Forfatter: Ingrid Betancourt

Forlag: Cappelen Damm

6 Ingrid Betancourts 600 sider lange beretning fra de mer enn seks årene hun var i FARC-geriljaens jerngrep i Colombias dype jungler, griper dypt og fenger intenst. Selv om det livet hun levde disse årene var preget av repetisjon, i lange perioder av ren stillstand. Betancourts styrke som forteller er at hun deler sine refleksjoner i disse endeløse årene med leseren, fra de mest depressive stundene og dypeste fortvilelse til øyeblikk med små glimt av håp. Hun fører oss ikke bare inn i noen av de mest ugjestmilde jungelstrøk på planeten, hun fører oss inn i sitt eget sinn slik det formes av det enorme fysiske og psykiske presset hun måtte lide seg gjennom.

Ingrid Betancourt var presidentkandidat da hun ble bortført av Colombias ledende geriljagruppe FARC i 2002. De marxistisk— revolusjonære geriljasoldatene har gjennom mange år tatt fanger og holdt dem gjemt årevis i landets jungelstrøk i forsøk på å forhandle seg til fordeler. Beancourt er den mest berømte de har hatt hånd om, og flere internasjonalt kjente politikere engasjerte seg for hennes sak.

Alt dette kunne hun og medfangene følge med på gjennom små radioer de perioder hadde tilgang til; og gjennom dem fikk de hilsener fra sine nærmeste i egne radioprogrammer beregnet på fangene. Fangene kunne straffes ved å bli fratatt radioen for en tid, men også FARC hadde interesse av at fangene hadde dette tynne båndet til verden utenfor, slik at de holdt motet oppe. De var mer verdt levende enn døde. Forhandlingene om å få frigitt Betancourt trakk ut i årevis. Til slutt ble hun og flere medfanger reddet i en militæroperasjon der FARC ble tatt ved nesen.

Ytre sett er dette en beretning om sult og lengsel, vold, trakassering, strabasiøse og fullstendig utmattende marsjer gjennom tett jungel avbrutt av korte eller lengre perioder i provisoriske leirer, der hun de siste årene ble lenket til trær eller stolper. I alt rømte hun fem ganger, en av dem ved å drive nedover en elv om nettene. Jungellivet med sine voldsomme regnskyll, alle sine farlige kryp og truende dyr var naturligvis plagsomt, men kjedsomheten var verre, dagene «strakte seg ut på grusomt vis mellom fortvilelse og kjedsomhet». Fratatt alt, «livet, gledene, våre nærmeste» ble hun drevet inn i en maktkamp med andre fanger om smuler. Hun følte hun ble forvandlet på en måte hun ikke likte. Dette er nok sterkere skildret i en bok (Out of Captivity 2009) av tre medfanger, som opplevde henne som arrogant og egoistisk.

Ydmykende behandling og brutale fangevoktere var den store utfordringen. Mange gjorde sitt beste for å bryte henne ned mentalt i et psykisk maktspill. Hun ble skremt over våknende drapsimpulser, men bestemte seg for at hun ikke ville drepe for friheten. Mot slutten av oppholdet, noe hun selvsagt ikke visste da, kunne hun si til seg selv at hun gjennom alle vanærende ydmykelser hadde beholdt den mest verdifulle av alle friheter, «friheten til å bestemme hvem jeg vil være.» Slik beholdt hun sin verdighet og integritet gjennom de talløse prøvelser hun måtte gjennom. Stockholm-syndromet fikk ikke makt over denne. Kampen for å bevare verdigheten griper meg dypest.

I juli 2008 kunne hun igjen henvende seg til omverdenen. Nerudas lille verselinje, som hun har satt som tittel på den velskrevne boken, kunne holdes for sann. Tausheten tok slutt, utrolig nok.