Honningbarna åpner albumet med å telle ned. 1-2-3. Fight! Låten "Dødtid" er i gang. En kick-start.Det hele fortsetter uten dødtid i en drøy halvtime. Det er en passelig dose. Så kan du vente noen timer eller en dag eller to før du spiller albumet om igjen.

Edvard Haraldsen Valberg vrenger sjel og stemme for å få folk til å forstå at det ikke nytter å være romantisk. Dere må få stått opp, er meldingen. Så raser bandet mot folk som jager rumenske tiggere ut av landet med følgende beskjed på låten "Velkommen tilbake": "Hvorfor vil du busse en folkegruppe ut. Setter en demper for mangfold, gjør det ikke. Ta den bussen sjøl hvis du vil leke Gud".

På "Tynn is" går de løs på den feilslåtte politikken i eurosonen, mens "God jul, Jesus" handler om en høytid, et budskap og en tro som har blitt oppspist av markedskreftene.

Feige populister, skap-rasister, egoister. Vi tar dere ned, heter det på "Ned". Honningbarna mener at det beste og enkleste å gjøre er å stå opp, bli forbanna og ta litt ansvar. Rett kan seire. Såpass enkel er verden.

Dette er hele veien et politisk og sosialt bombardement og at varsku til folk som ikke bryr seg om hva som skjer i verden. Altfor mange pønkeband bakover i historien fra sjangerens oppblomstring i 1977, har bare hatet alt og alle. Honningbarna er heldigvis ikke der. De vræler meningene og meldingene sine ut med en uimotståelig energi med en rocka styrke som kommer enda bedre til sin rett på en scene.

Noen av låtene på albumdebuten "La alarmane gå" var kanskje bedre, men her er det et jevnere løp. Den svenske produsenten Pelle Gunnerfeldt har beholdt bandets råskap, samtidig som lydbildet er fetere og tightere. At albumet slippes i Danmark, Sverige, Tyskland, Nederland og England på samme dag som i Norge, forteller mye om hvor ettertraktet Honningbarna har blitt. Kjør på!