Sted: Charlies
Publikum: ca. 70
Frida Ånnevik har fått mye fortjent skryt for debuten «Synlige hjerteslag» de siste ukene. Da er det naturlig at forventningene er høye til hennes første konsert i Kristiansand etter utgivelsen.
Hun starter med fine versjoner av «Strået» og «Snubletråd», før hun slår til med et av konsertens høydepunkt. «Hjertet hans» starter litt jazzete før den bygges opp mot et mektig popklimaks. Bandet gir vokalisten nødvendig plass og det låter fortreffelig.
Ånnevik har bodd på Sørlandet i seks år, og forteller publikum at hun har fått litt pes for måten hun beskriver Kristiansand på i «By». De tilgir henne nok, for det er en av platas og konsertens vakreste fremføringer.
Hedmarkingens fornorskning av klassiske «I've Grown Accustomed to Her Face» fungerer godt som en låt som skal bryte litt med det melankolske i Ånneviks egne sanger. Halvveis ut i konserten møter hun imidlertid et vanlig problem for ferske artister, nemlig at låtmaterialet ikke strekker helt til. Det er en atskillig større oppgave å holde på publikums interesse gjennom en hel konsert, enn på et album hvor lytterne kan manøvrere som de selv vil. «Min plass», «Du» og «Spådom» blir i tammeste laget og trekker ned helhetsinntrykket noe.
På scenen er Ånnevik utadvendt og inkluderende. Og publikum er allerede glad i henne. Mot slutten får vi en strålende «Gjennomtrekk» som fenger godt. Ånnevik gjør til og med et forsøk på å rocke litt på den lille kvadratmeteren hun har til rådighet på scenen.
På sitt beste er Ånnevik uimotståelig original, og man kan ikke annet enn å bøye seg i støvet for en artist som så til de grader tør å gå egne veier. Hver for seg er Ånneviks sanger gode, tidvis veldig gode, men som konsertopplevelse er det noe som mangler. En variasjon i uttrykket, noe som bryter med helheten, noe som røsker litt tak i lytteren.
Det er imidlertid en naturlig problemstilling som vil bli løst så fort Frida Ånnevik har flere gode sanger tilgjengelig. Det er neppe så lenge til.