KRISTIANSAND: Det er nesten så man får lyst til å forfatte en lang unnskyldning til Gustav Gunvaldsen. Sønnen til kunstneren Kjell Mardon Gunvaldsen. Den intetanende 23-åringen som plutselig en dag i april får en telefon fra Kristiansand, sin hjemby, hvor en byråkrat forteller at hans fars skulptur skal fjernes fra plassen den var bestilt til.

Karen Kristine Blågestad

At noen skal røske fontenen opp med rot og kaste åndsverket ut av sentrum fordi det ikke passer inn, stenger sikt og ferdsel og ansees som et betydelig hinder. Det er nesten så man får lyst til å sende en meget lang unnskyldning til sønnen og be om tilgivelse og minne ham om at de, de vet ikke bedre. De er egentlig ikke slemme. De vet bare ikke bedre. Alt skal være så koselig . Så grønt og barnetilpasset og mykt og søtt og kan man ikke putte glade stemorsblomster oppi, skal det bort. Det skal ikke være noe motstand, noe å studere, noe å stoppe opp ved. Noe som bremser blikket eller flyten. Noe som reiser seg i tilbudsmylderet, som står opp mot de anorektiske H&M-modellene, som stopper draget fra havet, blinker tilbake mot himmelen og har dette stolte og sterke materialet i seg: Vann. Stål.

At gårdeierforeningen i Markens ikke synes skulpturen er pen nok er egentlig et argument for å la den stå. For lar du blikket streife litt rundt der ved butikkene og kjøpesenteret Slottet, ser du raskt hva slags estetiske kjøreregler gårdeierne står for. Og det bør være klart for alle at dette, dette kan faktisk ikke de bestemme.

At gårdeierforeningen i Markens ikke synes skulpturen er pen nok er egentlig et argument for å la den stå

De offentlige rommene i Kristiansand eies av befolkningen i Kristiansand, og vi har bestemt at kunstneriske utvalg skal inn og mene om kunstnerisk utsmykning. For å sikre kunsten mot kommersielle innfall, mot trender og parkeringsplaner blant byutviklere og kjøpmenn. Og sikre den mot politikere.

I denne saken har det sviktet i mange ledd. Kunsten, som var bestilt til dette rommet, er plutselig blitt forringet til et lite moment i en større plan om asfalt og veidekke. Politikere og byrårater er i tvil om hva som faktisk er bestemt og hva som skal skje.

Kulturstyret har ikke hatt tid og kunstneriske råd er ikke hentet inn. Og pinligst berørt bør venstrepolitikeren Cecilie Nissen være. Som selv er kunstner og leder av Christianssands Kunstforening. Hun bør ta de andre politikerne og byråkratene med seg på en flau runde med unnskyldninger til befolkningen, kunstverdenen og de fornærmede.

Kanskje en kanossagang kunne vært på sin plass. Da vil vi i så fall foreslå Markens.