Det er tydelig at Sørlandets kunstmuseum vil gjøre opp for gamle synder, noe som er bra. Det er på mange måter en av de viktige grunnene til å ha et museum som kan se ting i lengre perspektiver, og som har midler og kompetanse til å gjøre det. Som vi har blitt vant til, er presentasjonen grundig, pedagogisk og klar, og det er tydelig at Jakobsens kunstnerskap skal plasseres på sin rette plass i Norsk kunsthistorie. Det lykkes langt på vei. Boken med samme navn som utstillingen, hovedsakelig skrevet av Frank Falch, er en del av strategien, men preges av tungt språk og omstendelige beskrivelser. En kort tekst av Inger Johanne Rasmussen er derimot svært interessant.
Jakobsen hadde sitt utspring i en aktivistisk tid, som ser ut til å ha passet henne utmerket. Det var alltid noe å rase mot eller ergre seg over. Alt presentert i store bokstaver, emosjonelt og uten reservasjoner. Kunsthistorikere som ikke var enig med henne ble fremstilt som dromedarer, vittig og det som vel må kalles en hersketeknikk. Hennes kamp for å bevare den gamle trehusbebyggelsen i Kristiansand er på samme måte dramatisk, betongen kveler den levende byen! ”Arsenikk og gamle kniplinger” er nok et godt utført teppe med kun rett og galt som kategorier.
I et glimrende utført arbeide til Arkivet; ”Krig og fred”, fremstiller hun krigen med norske flagg, anonyme nazister og tapre nordmenn, flott komponert med intense farger, og uten skygge av tvil. Her er det ikke noen som tviler, nøler eller ikke vet hva de skal gjøre. Jeg tror ikke det er en fortelling vi kan lære noe av.
Et enda mer ubehagelig arbeide fremstiller abort som slakt. Her møter vi populisten, som serverer enkle løsninger i slagords form. Som vanlig vekker det stor begeistring i egne rekker, men hoderysting hos de med et annet ståsted.
Dette er hovedinnvendingen mot deler av Jakobsens kunstnerskap. Det er mer preget av agitasjon enn refleksjon, mer enn å skape rom for tvil, ettertanke eller måter å tenke på.
Når hun ikke er på krigsstien når hun mye lenger. Det tredelte ”Setesdalscollage” viser en mesterlig bruk av folkekunst. Også i alterteppene har hun mindre å kjempe mot, her kommer en rikere side frem. ”Kirkeåret” er et alterteppe til Varden kirke. Her er symbolikken klar uten å være påståelig. Kirkeåret er markert med liturgiske farge og symboler som gir rik mulighet til meditasjon og fordypelse. Fargene er dype og intense. Arbeidet utstråler ro og dypt alvor.
Et annet eksempel er det svært poetiske ”Bleke minner om en mor”, et bilde av moren preget av stillhet og ro. Her avkreves vi ikke et ”for eller imot”.
Det er ingen tvil om at Jakobsen bør ha en viktig plass når kunsthistorien skal skrives. Hun var i front når det gjaldt kampen for at kunsthåndverket var likestilt med billedkunsten, og demonstrerte det ved å bruke det på samme måte som enhver annen kunstner bruker sitt materiale. I veven er alt lov. Men hun var også en tradisjonsbærer som ikke bare brukte folkekunsten som forlegg, men som brukte både teknikker og mønstre på en måte som var med på å oppløse grensen mellom folkekunst, kunsthåndverk og billedkunst. Og uten henne ville vi kanskje hatt mindre igjen av de hvite trehusene i Kristiansand. Det kreves vel en viss hensynsløshet og mangel på autoritetsangst for å få det til.