Enda en pirat - fra Vennesla

En fantasifull fortelling som kunne blitt bare morsom dras ned av død og sorg.

Det er vanskelig å skrive god litteratur; også for barn. Lærer Ole Kristian Løyning fra Vennesla har utgitt sin tredje barnebok, denne på en skikkelig forlag. Det borger for at den holder et visst nivå. Og det gjør den. Boka har en fantasifull og drivende fortelling. Likevel er det noe som skurrer.

«Min venn, Piraten» er en slags pippi-langstrømpe-fortelling der store deler av historien foregår milevidt bortenfor det realistiske og bæres av fantasi og vidd.

Men så forstyrres den innledningsvis av en altfor realistisk skildring av død, som vil sette ut enhver barneleser. Boka hadde stått seg på enten å være realistisk, eller å være hinsides virkeligheten fantasifull. Begge deler går ikke samtidig.

Boka starter, svært virkningsfullt, med fortellingen til en 12 år gammel gutt som minnes dagen da han og foreldrene på vei til Tusenfryd kommer utfor en front-til-front-ulykke der foreldrene dør.

Det må bli sterkt for en ung leser å ta inn opplevelsen til gutten som ser ned i det dype hullet hvor foreldrene skal graves ned. Antakelig altfor sterkt.

Men derfra skjener fortellingen over i fantasien. En merkelig fyr med hatt og lapp foran et mistet øye dukker opp og overtar omsorgen for gutten. «Piraten», som viser seg å være farens onkel, og gutten legger ut på tur til Trinidad fra Kristiansand med ei sprukken sjekte. Målet er å finne «Båtsmannen» med overnaturlige evner som kan helbrede «Piraten», som har langtkommet lungekreft.

Turen skildres fengende, men med gloser som ikke hører hjemme i det nautiske; dørken kalles «gulv», å fortøye kalles «å binde fast», å bakke omtales som «å rygge» og trossa kalles konsekvent «tau». Litt språkvask fra forlagets side hadde gjort seg.

Løyning skriver godt. Men han burde ha bestemt seg for om han skulle lage en fantasiberetning, eller om unger skal konfronteres med det verste av det verste de kan tenke seg.

For at fortellingen om Pippi skulle fungere, var faren hennes «negerkonge», og mora fantes ikke. Det hadde ikke vært like befriende om de hadde hatt lungekreft eller omkommet i en trafikkulykke.