"Bitter" er Me'Shell Ndegéocellos tredje album, og skiva fortsetter der "Peace Beyond Passion" ("PBP") slapp for tre år siden. Det som i 1993 startet ut som til tider alternativ ræpp og fin funk med "Plantation Lullabies", ble med "PBP" til mer strømlinjet soulfunk. "Bitter" er også nokså strømlinjeformet, og av og til høres hun ut som en blanding av Randy Crawford og Sinead O'Conner. Men "Bitter" er like fullt en fin plate. Først og fremst fordi Me'Shell på en slepende og til tider nonchalant måte drar deg med inn i sin verden ("Wasted Time"). Men også fordi hun har skrevet noen virkelig gode pop-perler man vanskelig kan unngå å like. Her finnes godt med myke strykere og borte er de harde instrumentalske briljeringene. Melodiene dominerer på et album som er tilbakelent og til tider mer jazzete enn soulaktig. Ellers gjør Me'Shell en fin versjon av salige Jimi's "May This Be Love", og platens siste spor, "Grace", er en perfekt mimrelåt i disse siste indianske sommerdager. "Bitter" vil nok passe en CD-spiller i høstmodus som en silkepote passer en siameser. ME'SHELL NDEGEOCELLO: BITTER (MAVERICK 9362-47439-2)
Morten Sørdal