GRIMSTAD : Skuespiller Per Christian Ellefsen inntar fredag steinbruddet i Fjæreheia med den enkle og gripende forestillingen «En gammel mann som danser»— Det er en spinkel, men rørende 50 minutter lang monolog om savn, lengsel og drømmer. Jeg håper den passer som en del av Nytelsesfestivalen, sier han beskjedent.Skuespilleren som er landskjent som Elling, har det meget travelt for tiden. Han har tatt «En gammel mann som danser» ut av Torshovteatret i Oslo og viser forestillingen utendørs på spesielle steder i Norge. Han jobber også som regissør for en korteaterforestilling om Den hellige Sunniva, og i oktober starter opptakene til den tredje og siste Elling-filmen med tittelen «Elsk i morgen».Filmsuksessen om to av livets redde gutter på usikre skritt ut i verden, startet med «Elling» i 1999, forsatte med «Mors Elling» i 2001 og avsluttes med «Elsk meg i morgen». Hvit kjærlighet
— Vel, egentlig begynte det med teaterforestilling «Elling og Kjell-Bjarne» som skal ha nypremiere på Edderkoppen i høst, forteller Ellefsen som akkurat nå konsentrerer seg om forestillingen i Fjæreheia.- En liten forestilling i et stort rom. Steinbruddet er et fantastisk spillested, sier han.«En gammel mann som danser» er skrevet av Henning Mankell, og er et resultat av et nært samarbeid mellom forfatter og skuespiller. Per Christian Ellefsen spiller en gammel masai, som har ventet i 33 år på at hans hvite kjærlighet, en norsk parkeringsvakt, skal komme tilbake. Alt hun har etterlatt ham på savannen i Kenya, er et håp om at hun en dag skal vende tilbake, og en rød veske fra 60-tallet. Hvert år i mai kommer masaien tilbake til stedet hun forsvant. De har ikke avtalt at det er der hun skal møte ham igjen, det er bare noe han vet. En turist
Dette får vi vite ved at en turist, også spilt av Ellefsen, møter masaien og blir fascinert av ham og det han står for. Stillferdig forteller han sin historie til en forundret og søkende norsk turist. - Turisten oppdager at den gamle mannen ikke er noen tulling. Et sted i teksten sier han: «Ikke bare en gammel tulling stod foran meg, det var en masai som kunne vært meg selv. Det var meg selv», gestalter Ellefsen.Stykket ble første gang satt opp på Torshovteatret. Stykkets forfatter, Mankell, er for de fleste kjent som krimforfatter, men har også skrevet mye for teater. Mankell er nå bosatt i Afrika, og «En gammel mann som danser» finner sted der.- Forestillingen handler mer om likeheten mellom to kulturer enn den handler om forskjellene. For eksempel er masaiene, som oss nordmenn, opptatt av velstand og rikdom. I Norge teller vi rikdom i biler og båter mens nomadefolket på savannen teller rikdommen i antall kuer, forteller Ellefsen. Shimmel flygel
Forestillingen er kommet til ved at Ellefsen kontaktet teatersjefen på Nationaltheatret og ba om muligheten til selv å skape grunnen for en teaterforestilling som skulle fortelle noe om oss i vesten sett gjennom øynene til en masai. Etter et par år med diskusjoner og møter med masaier, ble monologen skrevet av forfatteren Henning Mankell og musikk ble komponert av Per Christian Revholt, som selv fremfører den som en dialog og kontrapunkt, på et sort Shimmel flygel.- Valget av flygel er på ingen måte tilfeldig. Det er et typisk høykulturelt europeisk sort/hvitt-instrument - som i form ser ut som et Afrika-kart, forklarer Ellefsen.Stykket er ekstremt enkelt i sin form. Ellefsen og Revholt bruker ikke rekvisitter, kostymer eller noen form for ytre virkemidler. Teatermonologen baseres på nærhet og ro omkring historien. Afrikanske trommer
— Jeg har fått gode tilbakemeldinger fra publikum. Den eneste ytre påvirkningen vi benytter er afrikanske trommer som spiller opp til forestillingen. I Fjæreheia satser vi også på en masse levende lys, forteller han. Ellefsens endelige mål er å fremføre monologen i Masai Mara hvor denne forestillingen for nå omkring tre år siden hadde sin opprinnelse.- Forestillingen vil bli spilt på engelsk, midt ute på savannen med nystemt flygel. Vi har fått spesialbygd en transportkasse som beskytter flygelet, og ved alle utendørs arrangementer har vi med oss vår egen pianostemmer, forteller han.Ellefsen har gjennom det spesielle teaterprosjektet fått gode venner blant nomadefolket.- Det setter jeg enorm pris på, men jeg kan forsikre at det ikke har skjedd uten at jeg har måttet utlevere meg selv. Jeg har åpent fortalt om mine lengsler og tanker. Det har vært nødvendig for å oppnå gjensidighet, sier han.