KRISTIANSAND: — Etter å ha laget tre filmer om svært unge, initiativrike og ressurssterke jenter i konflikt med seg selv og/eller sine omgivelser, hadde jeg behov for å lage noe annet. Ikke akkurat en ren kriminalhistorie, jeg var først og fremst på jakt etter en god historie, sier filmregissør Berit Nesheim.Hverdagsmennesker

— Det som tiltrakk meg ved Karin Fossums roman, var det hverdagslige aspektet. Hverdagsmennesker som kommer opp i ekstreme situasjoner, påpeker Berit Nesheim. Hun understreker: Og i Karin Fossums bok er det også dette: Alle har et savn i seg, hverdagen har sine små og store utfordringer, men den føles ikke riktig hel for noen av dem. Og at hun spør hva og hvorfor, i stedet for å stille spørsmålet «Hvem gjorde det?». Bakteppet og personenes psykologi er det viktigste. Alt dette så jeg som meget spennende å formidle gjennom en film.- Du sikret deg filmrettighetene tidlig?- Ja, jeg tror jeg var en de første her i landet som leste Karin Fossums roman. Og jeg tok meget tidlig kontakt med henne.- Og da var skikkelsene allerede på plass i hodet ditt?- Ja, ha, ha. Andrine Sæther som hovedpersonen kom ganske tidlig, ja. Også Bjørn Sundquist kom fort, jeg må innrømme det.- Hvorfor?- Fordi de er i stand til å formidle hverdagsmennesker. Det er ofte langt vanskeligere for en skuespiller å tolke hverdagsmennesker, enn spesielle mennesker. Og begge har klokskap, både som kunstnere og mennesker.- Du har selv skrevet manus til «Evas øyne». Men er skuespillerne med på noe av skapelsesprosessen?- Det tror jeg at jeg tør si ja til. Når jeg spiller inn en film, tenker jeg høyt sammen med skuespillerne. Men selve strukturen i filmen skapes av meg.Virkelighetsnærhet

— Noe helt annet, Berit Nesheim: Hva er galt med norsk film?- La meg først si det slik: I et lite land som Norge skulle det bare mangle om ikke noen produksjoner faller ganske fort til jorden. Det at flere norske filmer de siste par årene ikke er blitt nådig mottatt av hverken kritikerne eller det store publikummet, tror jeg faktisk har å gjøre med mangel på nærhet.- Nå må du forklare.- En film må ha som siktemål å skape liv i en films personer, å få dem til å leve. Det menneskelige elementet må være til stede, nærhet er et stikkord her. Filmer bør være personlige, enkle og nære. Er de tingene på plass på en ekte måte, blir filmene også allmenngyldige, da får en filmene en allmenn appell og de blir gjenkjennelige. Filmer som er konstruerte ut fra for eksempel en trend, blir lett fjerne og helt uten det personlige elementet.Oscar

— Hva slags erfaring var Oscarnominasjonen?- For det første var det en personlig bekreftelse. En fin, god bekreftelse. Jeg fikk bekreftet at jeg med en film om en pur ung jente som gjør opprør mot sitt meget trange nærmiljø og sin autoritære far, hadde klart å skape noe som folk tente på jorda rundt, folk kjente seg igjen i filmen. Ungdom i Norge og gamle kvinner i Japan kjente seg igjen, bare for å ta et eksempel. Selve utdelingen i seg selv var et sirkus. Men et morsomt sirkus. Men du føler deg jo et stykke utenfor deg selv når noe slikt som en Oscar-utdeling bruser omkring deg.- Videre planer?- Jeg har et par konkrete planer, dem vil jeg ikke si noe om. Men jeg lyst til å gjøre noe sammen med forfatteren Unni Lindell. Hennes kriminalromaner synes jeg ligner på Karin Fossums. Jeg har vært i kontakt med henne. Så kanskje en dag.