Et «must»
Blant de nyere norske cd-utgivelsene innen klassisk er kammermusikkplaten med verker av den inntil nylig nokså ukjente Trondheims/Paris-komponisten og pianisten Thomas Dyke Acland Tellefsen (1823-1874) nærmest et must for folk som vil være oppdatert på norsk musikkhistorie. Den gir dessuten lytteren en times vakker opplevelse. Tellefsen var elev av Chopin, og da mesteren døde overtok Tellefsen hans elever. Han hadde en sterk posisjon i sin samtids europeiske musikkliv. Men hans 44 opus — mest klavermusikk - med originalkomposisjoner har nærmest vært glemt.På denne platen presenterer pianisten Einar Steen-Nøkleberg, fiolinisten Atle Sponberg og cellisten Øystein Birkeland en sonate for fiolin og klaver, en for cello og klaver og en trio for alle tre. Det er romantisk og velklingende musikk i klassisk formspråk med vakre, melodiske motiver, faktisk også en bitteliten anelse norsk-inspirert en gang i blant. Elegant og spennende på en og samme tid, musikk som tåler gjenhør mange ganger, musikk til å bli glad i - og som er ypperlig fremført. Mer enn fransk eleganse
Den norske pianisten Håkon Austbø (født 1948 i Kongsberg) har de siste 30 år vært bosatt i Nederland. Herfra utfolder han en rik virksomhet som konsertpianist i det internasjonale musikkliv. Han har tidligere vakt oppsikt med sine utgivelser av Skjrabins klaversonater. Nå er han i gang med å utgi Claude Debussys klaververker i komplett utgave, og første del foreligger. Det er bare å slå fast at man allerede nå skal glede seg til fortsettelsen.Austbø har et fabelaktig grep om denne musikken. Han avskreller Debussys musikk det anstrøk av anemi og føleri som ofte kan hefte ved de ekspresjonistiske klangeksperimentene, han går til verket med faste hender og gir lytteren Debussy fra en forfriskende vinkel. Denne første platen inneholder verker fra slutten av 1800-tallet og de aller første år av 1900-tallet, altså nøyaktig 100 år gammel musikk. Jeg tror det kan være verd å satse på hele denne Austbø/Debussy-serien. Feil stemme
Per Vollestads reklamesang-plate har sikkert vært morsom å lage, men er ikke like morsom å lytte til. Han kaller seg «margarinsangeren med fjellsmørklang» og har gitt platen tittelen «Stygge piker, så vel som vakre, får blendende hvit vask med Tomtens vaskepulver». Her foreligger 17 reklamesanger fra radioreklamens aller første tid, de fleste fra årene mellom de to verdenskrigene. Artig stoff, sånn historisk sett, og fremført med stort ensemble i spennende arrangementer. Men Vollestad passer ikke til å synge slike sanger. Han har en stemme som klinger fremmed og alt for skolert i denne sammenhengen. Jeg tenker i alle fall ikke på fjellsmør, snarere på poteter langt nede i halsen når jeg hører denne platen.Emil Otto Syvertsen