Ondskapen.Sverige 2003. Regi: Mikael Håfstrøm. Manus: Mikhael Håfstrøm og Hans Gunnarsson etter Jan Guillous selvbiografi. Skuespillere: Andreas Wilson. Gustav Skarsgård. Jesper Salén.«Ondskapen» er en film om et opprør og et oppgjør. Om et enkelt individs opprør mot frihetsberøvelsen, mot legitimiteten av et umenneskelig system, et system en trodde kun fantes i Middelalderen eller i fengsler i udemokratiske land. Dette gjelder en internatskole i 1960-årenes Sverige. Systemet kalles «Kameratoppdragelse», men er tuftet på undertrykkelse, ydmykelse og vold i ulike former, utøvd av de eldre elevene mot de yngre. Det er det samme systemet en finner på engelske kostskoler, men her virker det mer voldelig. Den unge Guillou opponerte mot hele systemet, fra første dag. Selv om han hadde åndelige støttespillere, ble han Den Ene mot Systemet. Regien er fullstendig «Rett ut langs landeveien». Det er filmhåndverk på linje med en hvilken som helst brukbar TV-serie. Likevel er filmen effektivt, for historien i seg selv er så interessant, dens problematikk og utvikling så fengslende, at som publikummer skal du enten være følelseskald eller totalt uten samtidsinteresse, om du ikke berøres av dette. Skuespillerne er dyktige og formbevisste, men ofte er personskildringen mer en typetegning enn en personbeskrivelse. Men faktisk tror en filmen tjener mest på det, i lengden. Hadde filmskaperne gått mer inn i de enkelte personene, ville det kanskje ha føltes som om filmen nær hadde stoppet opp, som om helthetsdynamikken hadde blitt svekket. Jan Guillou har møtt motstand i Sverige. Medelever fra skolen har gått ut i medier og klart sagt de ikke kjenner seg igjen. Guillou på sin side hevder at han har fortalt sannheten, bare den. Undertegnede tror at i en strid, en konflikt, finnes det tre komponenter: Din egen oppfatning, motpartens versjon, og Sannheten. Som film: Effektivt fortalt og dypt interessant.