Når Graham Nash og David Crosby inntar scenen i Oslo i morgen, er det mot mange odds.

— Vi er så virkelige som man kan bli i en rock'n'roll-verden. Noen ganger er det smertefullt å se på. Og noen ganger er det fascinerende å høre på.

Det er Graham Nash som oppsummerer. Året er 1989 og det er 20 år siden Crosby, Stills Nash & Young sto på scenen midt på natten under den legendariske Woodstock-festivalen. Det var deres andre opptreden sammen. De var kjempenervøse og sang seg rett inn i rockehistorien.

Nå var de fire ikke akkurat blodferske sceneartister. David Crosby kom fra The Byrds, Stephen Stills og Neil Young kom fra oppløste Buffalo Springfield og engelskmannen Graham Nash hoppet av The Hollies på USA-turné for å bli med på dette hippielaget.

For lite er så hippie som Crosby, Stills & Nash (Young er flyktigste medlem og en parentes på denne DVD'en). De synger strofer som «I smell the garden in your hair», og er musikalske frigjøringsideologer med en klar agenda. Med kassegitarer, blomster, marihuana og harmonisang går de til angrep på Vietnam-krig, Nixon og vedtatte normer. De vil inspirere folk til å tenke selv, som en entusiastisk Nash sier.

Vi er vitne til et generasjonsopprør og det er en glød i trioens samtidskommentarer som skinner fortsatt. Ikke minst fordi de synger som en slags rockens Ole, Dole & Doffen - stemmene utfyller hverandre så sikkert at man skulle tro de var styrt fra en og samme hjerne. Kombinert med uovertruffent låtmateriale som «Marrakesh Express», «Suite: Judy Blue Eyes» og «Teach Your Children», blir det gull av sånt.

Denne DVD-en er en TV-produksjon fra 1990. Den kunne vært bedre. Joni Mitchell (nær venn og eks-kjæreste med både Crosby og Nash) er omtrent den eneste utforstående som slipper til, og det er bare så vidt. En kommentar fra Neil Young hadde for eksempel ikke gjort noe. Men det som gjør den verdt å se, er tidstypiske opptak fra TV-show, heftig krangling i studio og konserter fra trioens tre perioder: 1969, 1977 og 1990. De er tre sterke personligheter og holder ikke ut med hverandre lenge om gangen.

Den musikalske friskheten blir underveis erstattet med sedat flinkhet, men det hindrer ikke at samspillet mellom stemmene deres aldri slutter å fascinere. David Crosbys fysiske utvikling er enda mindre heldig. Ingen symboliserer baksiden av hippie-medaljen som ham. Dopet som skulle frigjøre, førte i stedet til paranoia, vold og forfall. Ikke en gang hans nærmeste venner trodde i 1990 at denne mannen skulle stå oppreist 15 år senere.

At han og Nash nå selger ut Rockefeller, sier mer om kraften i det de gjorde for 35 år enn om relevansen til det de har gjort siden.

ASBJØRN BAKKE

Hippiene er her igjen

CROSBY, STILLS & NASH

Long Time Comin'

(Rhino/Warner)