Debutromanen Et bra band av Anders Bortne (født 1973) handler om bergensbandet The Seculars. Det er bemannet av gitarist og låtskriver Martin, vokalisten Leif, bassisten Jonas og trommisen Karlo. Vi følger dem fra en sped begynnelse med hjemmemekket ep til noe som fortløpende utvikler seg til et regulært erobringstog av rocke-Norge. De oppnår hva som antakelig er alle kjellerbands våte drøm: platekontrakt, hyppig radiospilling av musikken deres, lovord fra hele landets aviser og spillejobber i fleng. Prosessen dette bandet gjennomgår er i så tilfelles mønstertypisk for de få som kan lykkes i musikkbransjen. Gjennom dem er det også mulig å skimte glimtvis en kritikk av musikk— og mediebransjen, hovedsaklig kanalisert gjennom karakteren Martin som er bandet manager og kreative leder. Og der er det nok en del nødvendige spark som deles ut.
Likevel er dette en fiksjonstekst uten ambisjoner, uten noen retning, den har nesten ikke noe å fortelle. Det hefter seg en serie med symptomer ved teksten på at forfatteren har valgt minste motstands vei. Fortellingens struktur bærer for eksempel med seg få eller ingen overraskelser. Den er kokt ned til et lineært forløp med fokus på jeg-perspektivet til bassisten Jonas hvor vi etappevis kan følge et band fra amatørvirksomhet, til stigende grader av suksess, etterfulgt av et klimaks av lykkerus og så til sist et langt og dypt fall. Deretter etterlyser jeg språklig eksperimentering i teksten. Dialogene og beskrivelsene av bandets medlemmer er omtrentlige og blasse. Jeg forstår ikke helt hvor det rockete og harde preget skal kunne identifiseres blant karakterene. For dette er ikke akkurat Charles Bukowski-materiale. Denne teksten bærer ikke preg av denne bunnløse desperasjonens poesi. På bandets lett tornete vei mot berømmelse har for eksempel fortellerstemmen konstant medfølelse for sine bandmedlemmer, komplimentene strømmer på hver gang et nostalgisk minne om suksess dukker opp. Lyset finner ikke kontrast i mørket i romanen. Her er det for lite tvisyn å hente hos hovedkarakteren. Dette er en hyggelig og didaktisk medmenneske-roman á la Nick Hornby. Dessverre kan jeg ikke falle på noen annen konklusjon annet enn at jeg har lest gjennom et stykke standard langdistanseprosa på 381 sider som på alle måter kunne blitt kuttet ned og ikke minst redigert betraktelig mer i forhold til feil ved typografi og stavelser.
Kim Bredesen
Opplagt oppskriftsprosa
BOK
Et bra band
Forfatter: Anders Bortne
Roman
Forlag: Tiden