Med sin nye bok på norsk, Kortvinger griper den finske forfatteren, tv-kjendisen og aviskommentatoren Anja Snellman rett inn i den aller ferskeste litteraturdebatten her på berget. Kortvinger er nemlig en såkalt halvdokumentarisk roman, en skjønnlitterær versjon av en virkelig hendelse. I Snellmans bok er den dokumentariske virkelighetsbiten et grusomt trippeldrap på tre ungdommer i et telt ved en innsjø utenfor Helsingfors i 1960. Til nå er drapene ikke blitt oppklart og dette førte ifølge vaskeseddelen til et stort nasjonalt traume i Finland i tiden etter hendelsen. Traumet blir neppe mindre for finlenderne etter Snellmans bok. For i hennes versjon blir de langsiktige konsekvensene av drapene, de menneskelige omkostningene gjennom en hel generasjon, beskrevet utførlig uten at leserne kommer særlig nærmere det de higer og tørster etter; en løsning på selve mordgåten. Det til tross for at Snellman gjennom sin litterære versjon vekker et ubehag i leserne som peker i en bestemt en helt bestemt retning.
Det er her den norske litteraturdebatten kommer inn. Den har foregått i Aftenpostens spalter mellom avisens kritikere og forfatterne Espen Haavardsholm og Nikolaj Frobenius. Temaet er litterær halvdokumentarisme, bruken av virkelige hendelser i skjønnlitterær bearbeidelse, og de avgrensingsproblemer dette fører til i forholdet mellom skjønnlitteratur og rene dokumentar— og faktabøker. Problemer - hvis de finnes - som i siste instans går ut over forfatterens troverdighet overfor leseren, og dermed hele opplevelsen av et litterært verk.
Jeg nevner problemstillingen fordi den ble mer og mer påtvingende under lesningen av Anja Snellmans bok. Hvor fascinerende eller interessante hennes skildringer enn måtte være, så distraheres lesningen hele tiden av ett eneste spørsmål; hva er fakta, og hva er fiksjon når det gjelder de ytre, dokumenterbare hendelser? Ikke for å frata forfatteren retten til å dikte videre på den aktuelle drapsgåten, men for å kunne gå helt og holdent inn i Anja Selmanns litterære univers uten hele tiden å lure på hvor det begynner, og hvor det slutter. Kanskje har det noe med den litterære teknikken hun benytter i boken. I andre halvdokumentariske bøker, som for eksempel hos Per Olov Enquist, er skillet mellom fiksjon og virkelighet uproblematisk fordi forfatteren er tro (så langt det er i hans makt) mot den historiske virkeligheten. Dermed blir de fiktive, rent litterære delene av Enquists bøker en utfylling og berikelse av historiske fakta, mens altså Snellman kompliserer både fiksjonen og virkeligheten for leserne. Boken er sikkert mye lettere å lese for et finsk publikum som ennå husker detaljer fra drapene i 1960. De vil i det minste vite om det var tre jenter som ble drept, eller to jenter og en gutt. (Boken opererer med begge deler), De vil også kjenne det riktige navnet på innsjøen (i boken to versjoner), og de vil vite hva som kom fram under politietterforskningen, selv om drapsgåten ikke ble løst. De vil med andre ord kunne trekke den viktige grensen mellom diktning og virkelighet som i dette tilfellet er helt nødvendig for å få utbytte av Snellmans ellers så rystende, spennende, dystre, og til tider vakre fortelling. En fortelling som kretser om det pubertale kjærlighetsforholdet mellom en purung skolejente og hennes biologilærer, om denne jentas søster som ble drept under teltturen, om familiens langsomme oppløsning i årene og tiårene etter drapet, og om kortvingene og andre innsekter og kryp som hele tiden danner en både hemmelighetsfull, jordnær og befriende motvekt til menneskeverdenens grusomheter og skrøpelighet.
Dermed har jeg også sagt at det er både en innsiktsfull og spennende bok Anja Snellman har skrevet. Og når den i tillegg fletter denne grusomme enkelthendelsen ved en av Finlands mange idylliske innsjøer inn i landets nyere politiske og sosiale historie, blir det også en viktig bok som sier mye om den finske folkesjelens langsomme, traurige og tålmodige tilpasningsevne både før og etter den kalde krigen. Hadde det bare ikke vært for denne uheldige referansen til en faktisk hendelse som forstyrrer opplevelsen for en ikke-finsk leser som undertegnede. Egentlig er det ikke forfatterinnens skyld. Hun nevner hendelsen ved innsjøen som bakgrunn for fortellingen først helt til slutt, når man er ferdig med boken. Dette skulle forlag og markedsførere ha tatt hensyn til og lansert boken som den kriminalpsykologiske thrilleren den er, uten å knytte den til drapene i 1960. I hvert fall under lanseringen i utlandet.
Kåre Stoveland
**BOK
Kortvinger**
Forfatter: Anja Snellman
Roman
Forlag: Pax