OSLO: — Enoks bok er «the missing link» i den jødisk-kristne litterære tradisjonen. Boken er blitt til i tiden fra ca. 300 f. Kr. Frem til rundt Kristi fødsel. Den er blitt med i den etiopiske kirkens Gamle testamente, men er fortrengt hos de vestlige kirker. Den har antakelig vært oppfattet som farlig av biskopene, selv om de første kristne høyst sannsynlig anså den for å være en hellig, kristen bok, sier Terje Simonsen, initiativtakeren til at Enoks bok nå er kommet på norsk for første gang, oversatt av Rolf Furuli. «Verdens Hellige Skrifter» heter en bokserie som utgis av de norske bokklubbene. Enoks bok er den nyeste utgivelsen i serien, og akkurat denne boken hører til den vestlige kulturs mest innflytelsesrike og samtidig minst kjente bøker. Det er i alle fall hva Terje G. Simonsen mener. Han har skrevet et stort essay om Enoks bok. Essayet fyller en tredjedel av boken.- Det er en vanskelig bok for oss i dag, og det er ikke så rart. Den var vanskelig også i samtiden, da den ble til for over 2000 år siden. Den er en mysteriebok i den jødiske tradisjonen, og det er ganske åpenbart at kristendommen har tatt opp i seg mye fra den enokianske teologien, sier han. Esoteriske tradisjoner

Terje Simonsen er idéhistoriker og har religionsfilosofi og esoteriske tradisjoner (esoterisk er den viten og kunnskap som er forbeholdt de få utvalgte) som spesialfelt. Han har tidligere skrevet om religionsfilosofen Martin Bubers hovedverk Jeg og Du i Bokklubbens Kulturbibliotek. - Jeg tror at Enoks bok kan være en nøkkel til Jesu selvforståelse. Bokens andre hoveddel, som omhandler erkeengelen Menneskesønnen, kan ha vært selveste manus for hvordan han oppfattet seg selv og for hvordan han forstod sin egen oppgave. Enoks bok kapittel 1:9 siteres faktisk i Det nye testamente, i Judas brev vers 14 og 15. Og i 1.Peters brev 3:19-20 samt 2. Peters brev 2,4 ser vi at den viktige enokianske myten om englenes fall trolig er forutsatt i Det nye testamente. Også tanken om en dom etter døden, en tanke som var fremmed for tempeljødedommen (saduseerne), har kristendommen antakeligvis overtatt fra enokiansk lære, forklarer han. Den syvende patriark

Enok omtales i 1. Mosebok som den syvende patriark etter Adam, og skal ha vært oldefar til Noah. Forskningen regner Enok som en mytisk skikkelse, altså ikke en historisk enkeltperson. Visjonene i boken kan være utformet av en gruppe prester eller lærde med sterke, mystiske erfaringer.Terje Simonsen snakker svært engasjert om denne gamle, glemte boken. Selv betegner han seg som en slags åndelig nomade.- Jeg har ikke noe bestemt åndelig hjem. Men jeg har holdt på mye med både kristne og andre mystiske tradisjoner, kanskje spesielt jødisk spiritualitet og filosofi, forteller han.Han er født i Kristiansand i 1963. Som gutt opplevde han å miste sin far, Tore Simonsen, i en tragisk ulykke. Da hadde familien akkurat flyttet til Mandal. Her vokste han opp, gikk på Mandal gymnas og var aktiv på Bedehuset og i Ten-Sing. Rabbinske diskusjoner

— Jeg var veldig religiøst søkende. Miljøet på Mandal bedehus var spennende, med mange kunstnertyper, og vi hadde noen meget utførlige, nesten rabbinske, diskusjoner. Det var mye talent samlet der, og noen av oss ble vel oppfattet som litt outsidere i miljøet. Jeg ville gjerne bli pianist, og dro på musikkfolkehøgskole. Men en senebetennelse hindret den veien. Så tok jeg kristendomskunnskap på MF, som ledd i min religiøse søken. På et tidspunkt brøt jeg over tvert med studier og begynte å jobbe. Jeg tok etter hvert en ny akademisk runde, denne gang med filosofi og idehistorie, hvor jeg tok mitt hovedfag, forteller han.I dag er han frilansforfatter. Ondskapens akse

— Også i politikken har Enoks bok satt sine spor. Marxismens skjema for klassekampen, hvor Lysets barn (arbeiderklassen) kjemper mot Mørkets barn (borgerskapet), og historien sies å gå mot Det klasseløse samfunn (Gudsriket), kan sees som en verdslig utgave av apokalyptisk historiefilosofi, som jo har røtter i Enoks bok. Og president George W. Bushs retorikk rundt ondskapens akse, hvor han fremstiller seg selv og sine landsmenn som «de utvalgte», de som er kalt til å bygge et «Gods own country», skriver seg inn i en lang enokiansk tradisjon, avslutter Terje Simonsen.