Å si at deres politikk avspeiler Norge i 1970-årene, er som å si at en binders avspeiler et lands stålindustri.
Og sett med dagens øyne, i det lange perspektivet, ser en klart det helt absurde i deres synspunkter.
Men: Deres gjennomslagskraft var stor, selv om medlemstallet var lite.
De var ekstreme og de larmet mye. Og selv om de opererte med dekknavn og holdt hemmelige møter, var de svært synlige når de viste seg.
Hans Petter Molands film er tredelt. Først: Den er en satire over partiets vesen og utvikling i Norge. For det andre: Partiets første utvikling smelter sammen med en kjærlighetshistorie. Som del tre: Den er et kvinneportrett.
Det at partiets vekst i Norge fremstilles som satire, føles riktig. Det illustrerer, underbygger, uthever og setter det ekstreme i perspektiv. Smaken av det sekteriske blir gjennom Molands film påtakelig. Men: En føler at Molands film kunne ha hatt større bredde. Partiets glød, dets vilje til kamp, hvilket ville si væpnet revolusjon, blir ofte kun verbale påstander. Det kunne iblant ha blitt illustrert tydeligere enn hva det blir.
Og partiets enøydhet blir belyst et hakk for lite. Det faktum at partiet overhodet ikke var i stand til å se et samfunns mangfold, blir det trykket for lite på.
Men for all del: Det betyr ikke at satiren ikke fungerer. Det gjør den absolutt, men en savner en større bredde på visse felter. Og iblant får en en følelse av at det hele var et Larvik-anliggende, ikke noe som skjedde på landsbasis.
Kjærlighetshistorien mellom gymnaslærer Knut Pedersen, i partiet av sikkerhetsmessige hensyn kalt «Eivind», og den sjølproletariserte legen Nina, kalt «Hilde», er ytterst troverdig, den besitter stort nærvær.
Gjennom henne løftes gymnaslærer Pedersen ut av seg selv og ut av hverdagen.
Den tredje aspektet er kvinneportrettet. Bildet av Nina Skåtøy er mangesidig og mangefarget og selvransakelsen og selvoppgjøret hennes sprenger til slutt rammene for satiren og hun får en tragisk dimensjon.
Molands regi har styrke og bevegelighet, han er en av Norges aller beste regissører. Han vet når han skal vise oss tablåer, når de store bevegelsene er på plass, når bildet skal være intimt eller klaustrofobisk for å fungere best, og han vet hvilke rytmer som passer de enkelte scener.
Og han må være en meget god personinstruktør: Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp leverer formbevisste, meget klare portretter, portretter med substans, utvikling og konsekvens.
En virkningsfull film som bør interessere mange. Og tross visse innvendinger og mangler, triller vi som helhet terningkast fem, ikke minst grunnet Ane Dahl Torp.
Knut Holt
Gymnaslærer
Pedersen
Norge 2006
Regi: Hans Petter Moland
Manus: Hans Petter Moland etter en roman av Dag Solstad
Skuespillere: Kristoffer Joner, Ane Dahl Torp, Henriette Stenstrup, Fridtjov Såheim